fredag 2. desember 2016

2016 ANNUS HORRIBILIS

Mitt første innlegg i denne spalte i 2016 var ikke så veldig positivt. Dog forventet jeg at 2016 skulle bli bedre enn fjoråret. Jeg gikk inn i året med fynd og klem, men ender nærmest med å melde «pass» ved årets slutt
La meg presisere at jeg tenker i makroformat her:

Paul Bley, Pierre Boulez, David Bowie, Berge Furre, Ettore Scola, Tias Eckhoff, Umberto Eco, Harald Devold, Prince, Kai Henriksen, Muhammed Ali, Karla Siverts, Jon Klette, Toots Thielemans, Dario Fo, Leonard Cohen og Fidel Castro; alle disse var mennesker, som på sine vis, har betydd noe for meg. 
Noen har blitt nære selvom de egentlig har vært pokker så langt borte. Andre har vært (ikke så  langt) borte en stund (de var nære i en annen by), for så å bli veldig nære fordi de nå er døde.

Er det det som skjer når en fyller femti? At det går skikkelig opp for en at en er dødelig. Er det da man virkelig begynner å lese nekrologer? Jeg vet ikke, men «det får’n te å tenke», som man sier der jeg kommer fra. Kanskje man tenker litt ekstra også, da man har blitt far i moden alder?
Kanskje det er Donald Trumps opprykk som har gitt tankespinnet mer fart; en splitter pine gal realitystjerne som skal regjere over en nasjon befolket av tjuver, religiøse gærninger og blinde frihetspatrioter. Signalene han har gitt med hensyn til hva slags folk han vil ha i sin administrasjon er foruroligende. Hva tenker man om at kullindustriens mann i landet tar over miljøverndepartementet? Varme er bra for kroppen, lizm?

Den natten Trump ble valgt, var jeg egentlig ganske sikker på at det ville gå som det gikk. Ikke på grunn av Thomas Seltzers kusine i Texas (en god dokumentar på NRK1), ei heller på grunn av Michael Moores virkelige bekymring i et intervju foretatt av «denne Gelius». Det var heller summen av de to, Seltzer og Moore, som fikk meg til å frykte utfallet; Moores debutfilm fra 1989 «Roger and me». (uten å gå i detalj om denne) skildrer det som Seltzers reportasje gjorde 27 år senere (like lenge som Mandela satt i fengsel). Moores’ film har vært pensum for økonomistudenter ved toneangivende universiteter (en jeg kjente, som døde i år, gikk på Harvard, og han fortalte det, så det så!), så derfor slår det meg at det ikke burde være overraskende, i alle fall ikke for økonomer, at Trump vant. 
Dermed kan man vel slutte at amerikanske økonomer, som har sterk innflytelse på resten av verden… osv. 


Dette er kjipe greier, og jeg ser ikke lyst på fremtiden, i alle fall ikke mens vi har den regjeringen vi har i Norge. Jeg mener, hadde Listhaug vært amerikansk (i sitt eget hode er hun nok det, skikkelig fullblods republikaner), hadde hun vært en sterk kandidat til en post i den kommende Trumpadministrasjonen. Listhaug er dog norsk, og vi må sannsynligvis utstå henne i minst ett år til.
Muligens kommer da Støre, som mener at Thomas Pikettys teorier gjelder for hele verden, med unntak av i Norge.

Skjer det ikke noe positivt, sånn mot slutten av året?
Joda, dattera til kona reiser til Standing Rock, vi kan fortsette å spille Prince på plate, spise mat av  gammelt og vakkert porselen, lese «Rosens navn» på nytt, glede oss over at ungdommen ikke husker at vi før i tiden handlet over disk på polet; vi kan se «Vi som elsket hverandre så høyt» en gang til, vi kan håpe på flere «store opplevelser på små steder», vi kan digge jazzmusikk som fortsatt låter hipt og moderne, lese Ali-intervjuer på nytt, tenke at Grisebukta er mer enn ei bukt; vi kan til og med spise god norsk mat, på Smalhans-vis. 

Dessuten: vi kan la være å spise «Originalt Juleskum», og vi kan begynne å følge Jonathan Pie på Facebook (eller endre steder). 
Goddamn, det er alltid noe positivt oppe i all miseren, og det er det viktig å huske på.
Kanskje, om ca fire år, har det gått så langt i «Den Frie Verden», at en Sandersinspirert president inntar det som i en stund har blitt omtalt som Trump Tower, avdeling DC. Kanskje det ender der?

Underveis kan vi synge med Otto Nielsen:

«Tenk så herlig det skal bli
når vi en dag kan si
he is dead and he will lie down».

Ha en god adventstid, og en riktig god jul.
Fra og med nå bør det bare gå en vei.

PS Nylig døde visekunstneren Ivar Thomassen. Han var et godt menneske, som jeg kommer til å savne.