Mediet er innholdet.

Tja, hva var det man skulle ha skrevet om? Denne gangen?

En mulighet ville selvfølgelig vært FDs dekning av det som skjer i fylkeskommunen; at avisen i helgen hentet inn kommunikasjonsrådgiver Jarle Aabø til å uttale seg i saken. 

Samtidig dukket mannens navn opp i Dagbladets Magasinet, hvor det ble fortalt at han en gang la ut et bilde av Kari Jaquesson, hvor nesen hennes ble erstattet med en erigert penis. 

Men altså, til FD fortalte han at «Det er noe alvorlig galt i Finnmark» (og på fd.no var det, forunderlig nok, gratis å klikke seg inn på nettopp denne linken).

Hvis man sjekker aaboco.no, kommer det opp at man der i gården tilbyr hjelp til både politisk kommunikasjon, krisehåndtering, redaksjonell omtale, omdømmeforvaltning, medietrening og strategier. Det er nesten så man tar seg i å spekulere i om Aabø fakturerer FD for sine uttalelser der.

Men, det var jo ikke dette man skulle skrive om. 

Bruke tid på slikt, da gitt.

Så, det man egentlig skulle ha skrevet om denne gangen, var vel været?

Det er jo så fint om dagen, og alltid like fint på denne tiden av året? 

I løpet av en uke har jeg kjørt til Kautokeino en gang, og til Alta to ganger, og det er makeløst, rett og slett, å kjøre bil over fjellet eller vidda, i klart og kaldt vintervær.

Det er så gretne halvgamle gubber (nesten) blir lyriske. 

Når man kommer frem, blir stemningen til og med bevart, da man blir møtt av hyggelige mennesker som har gledet seg til besøket!

I Kautokeino ble jeg minnet på at det straks er 30 år siden jeg satte meg på sjanseflyet (etter å fått tilbudet kvelden før; nattoget fra Hamar var første befordringsmiddel) for å spille i den nå revne Plasthallen deres. Det var i april 1986, og jeg var altså, ehh, nesten 20 år gammel. Bandet het Sanctuary, og det heter det fortsatt. 

20 år senere bosatte jeg meg i Finnmark, og 10 år etter det kan jeg, med hånda på hjertet, si at jeg har spilt så og si over alt i dette fylket, til og med på Loppa øy, Skjånes og Kjølnes fyr. 

I løpet av disse ti årene har jeg ikke på noe tidspunkt tenkt at «noe er alvorlig galt i Finnmark».

Dog har jeg av og til tenkt at «man får ikke alltid de politikerne man fortjener». Eller, for å ta den lenger; «man får ikke den pressen man fortjener». Det gjelder faktisk over hele fjøla: fra det største til det minste landet, fra den største til den minste redaksjonen. 

Til den minste lille møkkagraver.
Dog; jeg er ganske sikker på at ordet «møkkagraver», eller «gravende journalist» har en annen valør nå enn for bare noen få år siden. Hvis man lurer på om jeg har rett, er medieprofessor Sigurd Allerns bok «Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen, (oktober 1988)» å anbefale. 

Enkelte journalister som i dag kaller seg «gravende», viser etter min mening forakt for sin egen stands historie. 

Det er trist.

Marshall Macluhan sa for mer enn femti år siden at det er selvet mediet som er innholdet («the medium is the message»). Om man ikke skjønte hva han mente den gang, skjønner man det nå; mediebedrifter snakker stort sett om seg selv, eller med hverandre (pluss at de driver litt med sensasjoner og sport). Det er fordummende, og lite hensiktsmessig for leserne (som jo helst skal bli opplyste, og eventuelt klokere).

Det er min oppriktige mening at media må slutte med dette, samt at de i må slutte å bruke hverandre som sannhetsvitner. Alle journalister vet det. Det gjør også de som har vært journalister, som i dag driver i kommunikasjonsbransjen.

PS Rolvsøy og Ingøy er upløyd mark. Noe er fortsatt ugjort.