mandag 10. oktober 2016

Hei Mester.

Så, hva var det jeg skulle ha sagt? Denne gangen?

Jo, jeg skal gå rett på sak: jeg liker ikke byråkratiske moteord. Ei heller byråkratiske uttrykk.
Hvordan definerer man slikt?
Vanskelig, men det er absolutt ingen byråkrater som har funnet dem opp. Det er mere at de fanger dem opp, kanskje fra idretten («samhandling», «arena») musikken («musikalsk»/«umusikalsk»), eller helt streit språk («robust»).
Noen ord kommer og går, mens andre biter seg fast og blir en del av hverdagsspråket.
«Arena» er en stayer; i min 25-årige karriere som musikkutøver har dette ordet fulgt oss. 
Fortsatt synes jeg at ordet stort sett brukes på umusikalsk(!) vis.
Det seneste moteordet som jeg kjenner til er…
Vel, dere får vente litt, siden jeg først har en liten historie å fortelle:

I vår møtte jeg i et forum der man kunne lufte pedagogiske og faglige ideer til grunnskolen. Jeg fremførte ideen om at man burde ta musikkundervisningen mer alvorlig enn man gjør i dag. Jeg følte at jeg fikk litt gehør for saken, til og med, og et forumsmedlem var hjertens enig: hvis man for eksempel satte opp, la oss si en musikal (eller et utdrag), kunne noen jobbe med scenografi, mens andre kunne jo dra i snorene til sceneteppet? Dermed var det mulighet for mange å oppleve »mestring»?
 Min første innskytelse var at noen kunne synge og spille også.

«Mestring», dere, det er tidens melodi, og deler ved bruken av ordet synes jeg er ganske kjip.
Selvfølgelig, gleden ved «mestring» skal ikke underslåes. Ikke i det hele tatt.
Det er klart at å endelig skjønne logikken i et regnestykke, det er jo helt supert.
Dog, jeg synes at hvis man klarer å få en elev til å sette pris på logikken, kanskje til og med se det som en matematiker kanskje ville kalle skjønnheten i regnestykket?
Da snakker vi motivasjon.

Så, hva med musikken? Hva med å oppleve den, høre skjønnheten i den? Hva med å oppleve kunsten, kulturen?
 Det er kulturen og kunsten som definerer oss som mennesker (sammen med evnen til å elske), og noen argumentasjon for dette gidder jeg ikke å komme med (selvom det finnes et fake Churchillsitat man kunne ha brukt).

Jeg tenker at ordet «mestring» nærmest har blitt en didaktisk hvilepute, et begrep som fratar voksne ansvar. La meg, med en gang, si at de «voksne» her ikke er lærerne. Det er heller de voksne som lager planer, de som tenker at hva man lærer ikke har en verdi i seg selv; at det er et middel for at man skal bli gode produsenter og konsumenter. Kulturen og kunsten er på vei ut med badevannet, og inn fra høire kommer EDM, Pantelånerne i Vegas, Svenske Hollywoodfruer, proffboksing og Donald Trump.
«Vi morer oss til døde», som Neil Postman så treffende sa det.

Nope, jeg er ikke glad i mestringsordet; ikke i det hele tatt. Det tar fokuset bort fra gleden av å kunne, gleden over å gjenkjenne, gleden av å fremføre kunst.
Gleden over fellesskapet, fellesopplevelsen

André Bjerke sa det for lenge siden, i diktet «Kunstneren».
Her er de to siste strofene (resten kan du google):

Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formglede fra det
og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade,
og se, det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,
og broer og byer og skip vil det ingenting bygge.

Driv kunstneren ut, all lek vil du dermed fordrive,
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»
er formen som føler, er diktet som ser, er tonen som lytter.


Snakkes!







Ingen kommentarer: