lørdag 10. september 2016

Smak på denne!

Tja, denne gangen handler det om «Den gode smak».
Samt litt om smakløshet.
Intet mindre.

Det finnes noe som på engelsk kalles «acquired taste». Dette uttrykker noe slikt som at smak kan læres. Et eksempel er oliven, som nesten ingen liker den første gangen de smaker. Det tar litt tid; man må prøve flere ganger. Det handler om tilvenning, selvsagt.
Som min lille sønn, som her om dagen smakte jordbær for første gang. Han spyttet det umiddelbart ut, hvorpå han tenkte seg om, tok et nytt jordbær og puttet det i munnen. Bæret ble en stund i munnen, og det så nærmest ut som om han vurderte både smak og konsistens. Øynene smalnet, før også dette bæret kom ut.
Det gikk litt tid, før han nok en gang tok et bær i munnen. Denne gangen var entusiasmen påfallende, og det røde jordbæret ble tygget og svelget. Han så fornøyd ut, gutten.

Smak kan læres.
Ettertrykkelig bevist.
Stolt pappa.

Østers, er det egentlig godt, eller er det bare slim? Kan man lære å like dem?
Jeg digger østers!!

Allerede der, ved bruk av det rånete uttrykket «digge» (samt utropstegnene), avslører jeg ett av i alle fall to: jeg kan komme fra et sosialt lag hvor østers ikke er vanlig (lite kultivert språk), eller jeg kan simpelthen være veldig glad i østers (men, er det ikke litt forutinntatt at folk som er glade i østers har et kultivert språk?).
Hadde jeg skrevet at «jeg er veldig glad i østers, særlig med et glass Chablis til», ville jeg muligens ha avslørt en litt boklig lærdom om matching av mat og vin (som de riktige østerselskerne vet ikke fungerer særlig bra). Altså et «wannabe»-aspekt her, også.

Jeg begynte å røyke i veldig tidlig alder. Det var sosialt betinget, fordi jeg gjerne ville være en av de kule gutta. Hvem hadde bestemt at røyking var kult? Jeg er ganske sikker på at det ikke var de som satt på rista på Samvirkelaget.
Statistisk sett burde jeg muligens ha havnet på skråplanet nå, i det minste vært alkoholiker. I stedet har jeg blitt alkohol-liker, som synes at kombinasjonen østers og Sancerre er fabelaktig.

Selve smaksbegrepet er vanskelig.
Hvis man diskuterer slikt (og det bør man, hele tiden; det er utviklende), er det viktigste spørsmålet: Hvor ligger definisjonsmakten?
Så kan man for eksempel spørre om hvorfor ruccola plutselig ble hipt? Hvorfor er pizza og kebab ungdommens prefererte mat? Hvorfor er mikrobrygget øl det eneste saliggjørende for tiden (men, litt på vei ut blant hipsterne)?

Jeg tenker på smakløshet også.
Denne tekstens idé var faktisk å si noe om smakløshet, begrepet som ikke bare benevner mat og drikke (ikke vond, bare smakløs), men mye annet også.
Kan man snakke om smakløs kunst?
Der har jeg trøbbel, men man kan snakke om smakløs musikk, helt klart; da er vi inne på musikk som likegyldighet (og dermed ikke ment som kunst). Det er dog mange meninger om dette (smak og behag, lizm).

Finnes det mennesker uten smak? Eller, finnes det mennesker som fremstår som smakløse, fordi de ikke bryr seg? Det er mye dritt i verden, som følge av menneskers smakløshet, det er jaggu sikkert.

Her kommer et eksempel til slutt:
Konsertgjengere er ofte smakløse mennesker, rett og slett fordi de ikke bryr seg. De betaler ofte dyrt for å komme seg inn på konsert, hvorpå de gir katten i selve konserten, de skriker gjerne høyt til hverandre, rett og slett for å overdøve musikken. Om de klapper mellom låtene? Glem det, de har jo en øl i neven, og dessuten er det mellom låtene såpass lite lyd at det går an å snakke med kompisen.
Det kan av og til være kjiipt å være konsertgjenger.
Jeg har tenkt det lenge, og jeg har tenkt at det er et lokalt fenomen, noe det (gudskjelov) viser seg å ikke være. Jeg har lest mange innlegg om emnet i det siste, hvorpå musikere har kommet med sine historier.
Vi trenger altså å avlære smakløshet og ignoranse i dette landet, og for å få det igang, foreslår jeg at vi begynner med oss selv. 
La oss alle starte her.

PS Neste gang min lille sønn ble tilbudt jordbær, ville han ikke ha det i det hele tatt.
Men, han digger vannmelon!!
Hver gang.