Varmt

Hva var det man skulle ha sagt noe om? Denne gangen?

Dag 1.

Det fine flyværet, kanskje, som svogeren min stadig snakker om? Han blir liksom fortsatt forundret, når et fly kommer over skylaget og sola skinner. Det skjer i dag også, og det vedvarer faktisk, helt til vi har landet. Det er varmt der, enda varmere enn i Hammerfest (og da er det skikkelig varmt altså, for vi har jo hatt det varmt i det siste, grillsesongen er jo pinadø igang).

Varmen i Hammerfest sees kanskje ikke alltid på gradestokken, men, kan for eksempel sees i form av Mosaikk-konserten i Ole Olsen-salen, og den kan sees i form av rekordstort oppmøte i årets Første mai-tog. 

Konserten fikk jeg dessverre ikke med meg, men ryktene sier at den var både spektakulær og vakker, samt at den formidlet mye varme.

På selve Første mai var det overskyet da toget gikk, men det var flott å være en del av det, og det var helt supert at komiteen hadde bestemt at man skulle spille for streikevakter ved hotellene i byen. Ikke minst var det supert å se hvor mange som stilte seg bak parolene som gjelder rutebåtsaken. 

Kanskje aller mest rørende og varmende var det da hele foajeen på AKS reiste seg for Ann-Kristin Kvalsvik etter hennes appell i denne sakens anledning.

Så vi noen fra Odins soldater? Ikke i det hele tatt! 

Istedenfor fikk vi gode appeller om og fra Palestina. 

Vi fikk også gode appeller fra garvede stortingspolitikere, som stort sett var befriende enige (selvom vi merket oss at AP-representanten ønsket seg kobber fra Repparfjord).

For en som ikke har gått i mai-tog på ganske så mange år, var dette litt av et eh… comeback. Første mai er dagen for solidaritet, og det ble vist på en forbilledlig måte (ikke for det, det ble sikkert vist på en forbilledlig måte i fjor også). Sola var med oss, selvom vi ikke kom oss over skyene.

Jeg synes at vi skal verne om dager som Første mai, og jeg synes at vi skal la innholdet for dagen være som det har vært; det er en dag for solidaritet med arbeidsfolk og undertrykte i alle land, enkelt og greit. Listige Listhaug og hennes like kan egentlig holde seg unna.

Vi ser nå for tiden at noen merkedager er på vei til å forandre innhold: Åttende mai, som tidligere har vært en feiring av frigjøringen av Norge i 1945, er nå på vei til å bli en dag hvor man feirer de som har vært i krigen for Norge (Norge har deltatt i åtte kriger siden 1990, noen av dem med forferdelige konsekvenser for verdensfreden). Frigjøringsdagen kan fort bli en legitimerende krigshisserdag. Det er ikke bra  for noen. 

Dag 2.

Den yngste i familien hilser god morgen. 

Det er relativt seint (klokka har passert 07.00). 

Vi har sovet godt. 

Gårsdagens lange reise, med opptil flere befordringsmiddel, var krevende for oss begge.

Men, utsovede og fornøyde kan vi konstatere at gradestokken kommer til å bikke tjue grader før klokka åtte. 

Sola stråler.

Det dirrer fint i det godt utsprungne løvet.

Dagene som vi skal ha sørpå begynner på aller beste måte.

Man kan bli lyrisk av mindre, selvom vi vet at «Miljødirektoratet» også her har anbefalt avfallsdeponi rett over fjorden. Dette er attpåtil et deponi som skal samle inn giftig avfall fra andre land.

Æsj, i dag orker man ikke å tenke på slikt

Det er sola som lager vær og vind;  storm og stille, så og si.

Det kan dog være greit å vite at man må over skyene for å for være garantert solskinn. 

Det kan ei heller være natt.

Kjære midnattssol, du er et herlig gjensyn.