Har du hørt om hammerfestingen som
bare spiste kortreiste, sesongbaserte råvarer?
Ikke jeg heller, da et slikt menneske
ikke finnes.
Men det har kanskje fantes.
I cro magnontiden?
Et kjapt sveip over et hvilket som
helst matutvalg i en hvilken som helst nærbutikk i denne byen, eller
dette fylket / landet, slår grundig fast følgende: mesteparten av
det som finnes kommer langveisfra. Slik har det stort sett alltid
vært i moderne tid. Nå er det riktignok slik at råstoffet i
fiskepinnene i frysedisken er norsk, kanskje til og med fra Finnmark,
men det har nok vært en tur i Asia for å bli prosessert. Dermed
ikke særlig kortreist.
Men hva er så kortreist? Finnes det en
geografisk grense? Jeg, som er søring, vil nok si at 50 mil er
ganske langt, da det er lengre enn distansen Oslo – Trondheim. Men
jeg vet også at det er like langt fra Hammerfest til Kirkenes.
Jordbær fra Trøndelag, er det
kortreist mat, nylig ankommet til Bondens marked i Oslo?
Et stykke ost fra Øverli i Pasvik, er
det kortreist mat, når det en gang (formodentlig) blir solgt på
butikken her i byen?
Ordet «kortreist» er på vei til å
bli litt blasst, synes jeg, kanskje på samme måte som utrrykket
«sesongbaserte råvarer».
Så, hva slags sesongbaserte og
kortreiste råvarer har vi i Finnmark.?
Vi har diverse proteinkilder; fisk og
vilt har vi i og for seg gjennom hele året, mens annet husdyrhold er
sesongbetont. Med litt flaks kan vi få frem noen poteter.
Dog skorter det på korn og grønnsaker.
Det er ikke altfor lenge siden, i
fylket vårt, at grønnsaker på vinterstid var ensbetydende med
skrumpete kålrot, skrumpete gulrøtter, samt en skrukkete kål i ny
og né. De fleste hus hadde dessuten potetbinge. Mitt barndomshjem
sørpå også, forresten.
Min venn, Grillkongen Geir, som er
oppvokst her i byen, husker ikke paprika fra sin barndom. Ikke kiwi
heller. Det er mulig at han kan erindre vannmelon, men fersk ananas?
Kanskje bananas.
Vi skal sende en takk til de som lærte
oss å tørke, salte, fermentere og sylte, men vi skal også være
glade for kjøleskapet, fryseren og bedre kommunikasjon verdensdeler,
land og landsdeler imellom.
Og vi skal være glade for både bær
og sopp. Vi kan for eksempel finne kantareller, enten i skogen eller
butikken, slik jeg gjorde i dag. God kommunikasjon hadde ført til at
en kurv med svenske kantareller hadde funnet veien til en butikk nær
meg, og jeg klarte ikke å stå imot.
Dermed ble det super kveldsmat, fersk
tagliatelle med kantarellsaus: Jeg renset soppen, delte den i ca like
store biter (jevnere steking), og hadde den i en ganske varm panne.
Jeg ristet på pannen av og til, og hadde etterhvert i en god klatt
smør, samt noen løvtynne skiver fra i alle fall en sjalottløk. Så
skrudde jeg ned varmen et par hakk, før jeg hadde i (nesten en hel
putt) fløte. Jeg lot det koke inn til det tyknet, hvorpå jeg hadde
i salt og kvernet svart pepper. Ikke noe annet krydder, men gjerne
litt fersk parmesan (de har kantareller i Italia også). Den ferske
pastaen gikk i gryta, man rørte om, og vips, runde én i et høstlig
rituale som gjerne utøves flere ganger i sesongen (!) var unnagjort.
Veldig godt, gjerne sammen med et glass
Côtes du Rhone fra Château Cheylus (den med den røde traktoren, kr
104,50 på polet)
Misforstå meg rett; jeg er stor
tilhenger av sesongbaserte og kortreiste råvarer. Men også
frysedisker. Og hermetiske tomater.