søndag 22. juli 2012

Look to Snefjord! (nummer 1 i en serie)


Jeg vet at jeg har gått glipp av ølfestivalen her i byen, og det er leitt, og verst er det at jeg gikk glipp av Valentourettes. Trommisen i det bandet er rett og slett en liten helt, bare så det er sagt.

Men, jeg har altså vært i Snefjord, på Highland Games, et eventyr av en festival i en fjordarm med litt over tredve innbyggere. Det har vært helt supert, med konkurrenter fra to kontinenter, som med sine røslige kropper spiser noen flere bødskiver til frokost enn deg og meg.
Det er faktisk helt absurd å se på disse kiltkledde karene, når de for eksempel lemper ei 25 kilo tung kule fire og en halv meter opp i været. Eller når de kaster tømmerstokker. Eller det aller drøyeste; når de skal bære den 188 kilo tunge Snefjordsteinen lengst mulig.
Absurd er ordet.
Jeg må si et jeg nesten følte meg hensatt til Harry Potterland, der jeg sto på kjøkkenet og så på. Og da har jeg enda ikke nevnt de tre sekkepipespillerne, som også bidro til å sette stemningen.
Bak galskapen står et par (Hanne Grete og Trond) og deres familier, som alle er medlemmer i det som er den norske avdelingen av Clan MacKensie. Kilt bruker de også, store som små.

Vel er det sært, og vel er det absurd, men oppi alt sammen, så er det også vakkert, synes jeg; en årlig familiesammenkomst hvor man spiser og drikker, og ser på forvokste menn som slenger rundt på steiner og trestokker. Barna har sitt eget rusfrie arrangement, og de har kiosksalg hvor overskuddet i år gikk til suppekjøkken i Murmansk.

Jeg stod alså mest på kjøkkenet, under kyndig veiledning av ei dame fra Saraby, og sammen lagde vi, pluss to til, mat til opptil førti mennesker. Moro!

Og hva lagde vi, da? Vil lagde bidos og oksegryte (til publikum), fiskesuppe, kokt reinkjøtt med buljong, flesk og duppe, pasta med ragu av elgkjøtt og helgrillet lam (grillkongen Geir var fornøyd). Ved siden av lammet, så var nok det røkte finske flesket som det var gøyest å både tilberede og spise. Vi bakte tykke skiver av flesk i ovnen, og fettet som rant av ble brukt til duppe. Vi hadde hvetemel i fettet, og spedde med melk. Nesten en slags hvitsaus, altså, som vi smakte til med salt, pepper og sennep. Vi helte duppa over flesket, og serverte med kokte poteter. Veldig godt.

Jeg skulle gjerne ha drukket noe godt fra ølfestivalen til denne retten. Et norsk øl, for eksempel, fra Nøgne Ø eller Haandbryggeriet. Eller et annet lite bryggeri som jeg ikke har hørt om enda.
Kanskje jeg skulle drukket whisky også, det gjør man jo i Scotland, hvor inspirasjonen til alt styret ligger. Og whisky er jo godt, det vet jo vi, som til og med har den på multene.

Gravet hvalkjøtt med mango-chilisaus var forøvrig populært blant utøverne i Snefjord. Min nye venn, kjempen Peter fra Tyskland, fikk oppskriften. Moro, det også, at hvalkjøtt blir likt av folk fra kontinentet.

Og sommeren har vært her.
Herlig!

lørdag 14. juli 2012

Grillkongen Geir


Her jeg sitter, i kulda, på verandaen, aner jeg egentlig ikke hva jeg skal skrive om.
Jeg kan kanskje skrive om lammeslaktinga som jeg skal være med på i morgen? Jeg skal få se hvor kjøttet kommer fra, så og si, og jeg grugleder meg.
Senere i uka skal lammene grilles hele, av mennesker som kan slikt. Til det er det å si at man bare gleder seg. Hva skal vi spise til, mon tro?

Eller fjordlaksen man fikk i hus, som betaling for en vaskemaskin? Kanskje vi griller den også, og serverer nypoteter, rømme og agurksalat til.

I det hele tatt, vi er inne i grillingens tid, og aviser og magasiner flyter over av tips om emnet.
Jeg skal vel egentlig holde meg unna tips, med unntak av disse tre:

  1. Bruk kull og tennrør.
  2. Alt kan grilles.
  3. Sennep (fra Dijon) er godt på nesten alt som grilles.

Bortimot all frukt er god å grille, og særlig melon (alle typene). Den kan gjerne pensles med litt god olje, og saltes, før den grilles ganske hardt.
En annen favoritt er halve sitroner. Da snakker vi «juice», slik flyvertinner uttaler ordet.
Gønnsaker også, kanskje litt forkokt, i alle fall hvis vi snakker rotgrønnsaker. Eller legg halve parikaer i med skinnsiden ned, og grill dem hardt, sånn at de blir svarte. Ta dem så av grillen og legg dem i en glassbolle med plastfolie over. Etter en stund tar du dem ut, og drar av skinnet. Skjær opp i skiver eller liknende. Veldig godt alene, og nydelig i salater, med rødvinseddik i dressingen.

Men så var det denne Geitramsen, da, som jeg så at han som kaller seg Nordic Nibbler hadde spist på Maaemo. Den ble visst servert med hvetegress-saus, erteblomster, samt en potet og ostepurè.
Jeg vil tro at det er godt?
Det er i alle fall mulig at jeg skal prøve meg på noe slikt, kanskje uten hvetegress-sausen (eller, får man kjøpt slikt på nærbutikken? Apoteket?)
Geitrams er sikkert godt som garnityr også, muligens også til helgrillet lam. Den som lever får se.

Noe de gjør rett på Maaemo, er å prøve. Det synes jeg at vi også skal gjøre, fordi som regel blir det det jo et greit resultat. Eller av og til lysende, som da naboen i 4B hadde rød chili i rabarbrasyltetøyet.

Men altså, grill alt mulig, ikke la noe være uprøvd. Prøv ut all slags sjømat; legg for eksempel blåskjell rett på grillrista. De åpner seg rimelig kjapt, og smaker supert. Grill pølser også, for den saks skyld, hvis du føler at du må (men la gjerne barna smake på noe annet i tillegg).
Eller kjøp noe billig svinekjøtt, gjerne uten marinade. Den lager du selv med olje, syre, urter og krydder. Unngå salt.

Min venn, Grillkongen Geir, marinerer selv. Utmerket.

Ha det moro, og unngå svidde øyenbryn.

mandag 9. juli 2012

PS I love you



Når dette skrives, så er det ikke mer enn tre uker til jeg skal på konsert i Oslo. Det føles som om det er en konsert som jeg har brukt livet til å forberede meg på.

Med min første kassettspiller fulgte det to kassetter med Simon and Garfunkel, jeg fikk Paul Simons One trick pony i fjortenårsgave, og jeg synes at hans plate Hearts and Bones, som jeg kjøpte i andre gym, er bedre enn han kanskje synes selv. Jeg mener at Graceland er en av tidenes beste plater. 
Den er der oppe, sammen med Abbey Road, Skylarking, Remain in light, og de andre mesterverkene.

Jeg hadde tenkt på å dra til Oslo for å høre ham i 1991, men jeg var så blakk at jeg solgte et trommesett for å komme meg gjennom det semesteret. Utpå 2000-tallet kunne jeg ha hørt ham i Molde, jeg aner ikke i dag hvorfor jeg ikke dro dit, ei heller hvorfor jeg ikke dro for å høre Simon and Garfunkels Old Friends-turné, som sneiet innom Oslo i 2006. 

Men endelig, den 24. juli skal jeg få høre ham og musikerne fra den gang i Oslo Spektrum. Jeg er forberedt, rede, om du vil; jeg vært det siden 1986. 
Graceland gjorde at jeg gikk med Mandela på jakkeslaget, at jeg støttet ANC, og at jeg i voksen alder har reist til Cape Town mange ganger, at jeg spilte inn min siste plate i landet, at jeg har mange venner, hundre breddegader borte. 
Og sant og si, så fikk jeg, indirekte, kjæreste på grunn av Sør-Afrika også. Det er fint. Rørende. 
Er det rart at jeg felte en tåre når billettene var i boks?

Vi starter på Brasserie France, min favorittrestaurant i Oslo. Der skal jeg spise østers, skylt ned med Champagne, kanskje etterfulgt av hvite asparges med Hollandaise (her er det Sancerre som gjelder). Blir det gjøkalvlever til hovedrett? Med champignon, bacon og kapers? I så fall må det bli med et glass rødt fra Rhonedalen. Hørte jeg at noen nevnte dessertvogna? Kjør på!
En liten sterk kaffe blir det også plass til, dog uten noe glass med Marc. 
Vi skal jo på konsert.

Så får vi heller drikke litt Sør-Afrikansk vin her i Hammerfest. Det går utmerket til småmat fra Finnmark, som for eksempel den nydelige røkelaksen som noen gode mennesker i Akkarfjord ga meg i forrige uke. Likeledes det supre røkte og saltede reinsdyrlåret som de samme menneskene  kom med. Veldig godt, sammen med tyttebærrømme, eller med en dressing av like deler multesaft og honning. Multer in natura går forøvrig veldig godt sammen med dessertvin fra landet vårt, og multer er sogar populært i Cape Town; min venn Heinrich, for eksempel,  sier at han ikke har smakt bedre bær.

Så hvis Paul Simon kommer på besøk, vet vi hva vi skal servere ham.

Thank God, I found you in time.

mandag 2. juli 2012

Hval, sier du?


Ja, sier jeg.

Da jeg hadde bestemt meg for å flytte fra Oslo til Finnmark, inviterte jeg noen venner til en restaurant hvor en kompis av meg var kjøkkensjef. Det var en meget vellykket middag, hvor det aller beste var hovedretten, som var hvalbiff. Den var grillet i panna, den hadde hvilt godt, og den var svakt rosa inni når vi skar den opp på tallerkenen. Som garnityr fulgte en veldig grønn ertepuré, smørstekt småløk, samt en super rødvinssaus. Jeg husker at jeg tenkte at det var en modig rett å servere, i en tid hvor vi spiser mindre av sorten? Min kompis hadde ingen problemer i det hele tatt med å servere en slik politisk delikat (!) råvare, fordi, som han sa, hvalkjøtt er veldig godt.

Jeg kan huske barndommens hvalgryter, og de sto vel ikke så veldig høyt i kurs. Kanskje fordi kjøttet var i overkant godt stekt, for så å bli kokt, i overkant lenge? Hadde det noe med leversmak å gjøre, eller harskt fett? Ikke vet jeg, men det hvalkjøttet som jeg har smakt gjennom de siste årene, bærer ikke med seg noen usmak, hverken av lever eller harskt fett (når det er sagt, så liker jeg jo lever også, særlig kalvelever, rosastekt, med stekt sopp og en sjy tilsmakt med kapers).

Nå i kveld har vi spist fersk hvalbiff, med kokte nypoteter, stekesjy, samt en grønn salat. En herlig kjøttmiddag, som ikke kostet skjorta.

Er du en av dem som ikke synes at man skal spise hval? Vit at den hvalen du får kjøpt i butikken, er vågehval, en art som slettes ikke er utrydningstruet. Videre produserer hvalen seg selv, i motsetning til for eksempel storfe, og det koster mye mindre energi å skaffe til veie et kilo hvalkjøtt enn tilsvarende mengde ferske reker.
Dessuten; en harpunladning koster ca kr 3.000,-, så de fleste hvalfangere er rimelig sikre på å treffe blink før de løsner skudd. 
Og dessuten 2; Norge beskatter omkring halvparten av hva vi har lov til, simpelthen fordi det er vanskelig å få omsetning på hvalkjøtt i Norge. Det er synd og skam, synes jeg.

Så hva ville du ha vært?
En gris, hvis  korte liv ble levd i en binge, før du med en viss anelse om hva som ventet deg, ble fraktet i timesvis til til nærmeste slakteri, for så å bli klinisk avlivet (som det heter)?
Eller en vågeval, som i årevis har svømt fritt i havet, med en herlig diett, blottet for kraftfor, før du intetanende mistet livet, utene videre viderverdigheter?

Barndommens harske hvalgryte finnes ikke lenger, fordi selve produksjonsmetodene er mye bedre enn før. Vi kan eksperimentere også, for eksempel med denne oppskriften på gravet hvalkjøtt:

Tin et dypfryst stykke hvalkjøt (ca 300 gram, ikke høyere enn 2-3 centimeter) i kjøleskapet. Ta det deretter ut, og la det få romtemperatur. Gni så kjøttet inn med en blanding av  3 deler salt og 4 deler sukker. Legg halvparten avsalt/sukkerblandingen i bunnen av for eksempel en brødform, og dryss over noen knuste enebær og kanskje litt timian. Legg så på kjøttet, og gjenta prosessen med resten av salt/sukkerblandingen og urtene. Hell eventuelt over en spiseskje whisky. Dekk med plastfolie, legg press på kjøttet, og sett det kjølig i minst 2 dager.

Ta ut kjøttet, skyll bort lake og krydder, og skjær kjøttet i tynne skiver. Servér mango / chilisaus til: rens en moden mango, og kjør den til puré i en matmølle. Tilsett en liten chillibit, samt saft av i alle fall en halv lime. Kjør en ny runde i matmølla, før du eventuelt smaker til med litt sukker og veldig lite salt.

Dette, dere, er veldig godt.