Slott

I dag har jeg sett en del av Bucuresti.

Jeg har sett revolusjonsplassen der Ceauscescu uten å lykkes prøvde å roe ned folkemassene i slutten av desember 1989. Han satte inn det militære istedet, som meiet ned forsvarsløse mennesker (en av verdens mange minnevegger finnes i dag på plassen).

Noen dager senere ble samme mann, sammen med sin kone Helena, henrettet. Jeg husker godt de dagene, jeg var en 23 år gammel radikal student som fulgte med i timen (slik jeg hadde gjort tidligere i det samme året, både under studentrevolusjonen i Kina, og under Berlinmurens fall)

I 1984 satte den kommunistiske Tsar Nicolae Ceauscescu igang med å bygge det han kalte Folkets Palass. For å komme igang, måtte han rasere et boligområde med 30 000 leiligheter, samt noen andre virksomheter. Han anla også en paradegate som var litt lengre, og ca en meter bredere, enn Champs Elysees.

Slottet er formiddabelt, utviklet under ledelse av en kvinnelig arkitekt, som var 27 år da hun fikk oppdraget.

Med unntak av litt mahogny, er alle materialer som ble brukt i bygget, rumenske.

Til og med silken er rumensk, da man anla en egen silkefabrikk (jada, med ormer).

Da Ceauscescus reminisenser ble fremvist på alle verdens tv-kanaler, var bygget 70 % ferdig. I dag gjenstår kun 2 %.

Det er grandiost, det er latterlig, og ganske vanvittig.

Jeg tipper at alle verdens kongelige, samt noen statsoverhoder er ganske så misunnelige.

Det Kongelige Norske Slott var nok ganske hipt i 1849.

160 år senere ser man kanskje til Romania?

http://en.wikipedia.org/wiki/Palace_of_the_Parliament

Et problem?

Jeg har tidligere skrevet om jødiske pilgrimer til Auschwitz, samt partiske guider i samme leir.

Her kommer en historie fra Bulgaria:

Jeg og min venn Trifon Trifonov er en tur for å se Bachkaya Kloster, som ligger ikke så langt utenfor Plovdiv i Bulgaria.

Inne i klosteret er to munker begravd på noe som må kalles for hedersplasser (selvom det høres litt søkt ut). Vi skjønner etterhvert hvorfor; det viser seg at disse to alene har reddet utrolig mange jøder fra å bli sent til Auschwitz og andre leire under 2. verdenskrig. Vi snakker virkelige helter her; to mennesker som også under kommunismen gjorde alt de kunne for at mennesker skulle kunne ha et verdig liv.

På vei ut fra klosteret blir vi stoppet av et eldre ektepar som trenger hjelp til parkering. Trifon hjelper dem med dette, og vi kommer etterhvert i snakk. Det viser seg at de er fra Israel, og at de har kommet til dette klosteret nettopp for å se gravene til de to munkene.

Ekteparet berømmer Trifon og hans hjemland Bulgaria for deres hjelp til jøder under "krigen". Når Trifon så forteller at jeg er fra Norge, setter mannen øynene i meg og sier "Well, you didn't help, but it is not your fault, you are too young"!

Jeg blir helt stum. Klarer ikke å si noe. Etterhvert blir jeg forbanna, har lyst til å løpe etter dem, men jeg roer meg ned.

I etterkant har jeg tenkt at jeg burde ha fortalt at Norge var et okkupert land under "krigen". Jeg burde ha sagt at min bestefar var krigsseiler som seilte konvoier frem til krigens slutt. Jeg burde kanskje ha lagt til at han, som et resultat av dette, slet med nervene sine frem til han døde av hjerteinfarkt i 1962, 4 år før jeg ble født.

Jeg kunne ha fortalt at det var mange mennesker i Norge som jobbet i generell motstandsbevegelse, eller at de spesifikt hjalp jøder ut av landet.

Jeg kunne óg ha fortalt at jeg ville ha gjort det samme hvis jeg hadde levd på den tiden, men siden jeg lever i dag, så støtter jeg palestinere som lever under uverdige forhold i okkupert Palestina.

En reise i Øst-Europa er opplysende og tankevekkende.

Ferie med læring 2

Man skal kanskje være litt forsiktig med hva man spiser når man er på ferie?

Jeg mener, i utgangspunktet, at nei, det skal man ikke være. Tenk på hva man kan gå glipp av?

Derfor er det også naturlig med en smell.

Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde spist på et sted hvor maten var så veldig god. Et sted i gamlebyen i Krakow hvor mesteparten av maten ble tilberedt i en bakerovn. Jeg fikk blodpølse, en annen hvit svinepølse, svineknoke, samt honningglasert svineribbe.

En bakt potet, en klatt sennep, samt en blanding av pepperrot og egg utgjorde garnityret. Til dette drakk jeg øl og vodka.

Det var eventyrlig godt, så godt at jeg bare måtte innom samme sted dagen etter, for å sjekke ut mer av menyen; jeg spiste bakte piroger, borscht som var avsilt, tilsmakt med rømme og servert med potetstappe ispedd baconfett og baconbiter, samt EN LITEN TARTAR.

Veldig tidlig, neste morgen, våknet jeg, på nattoget, av at jeg måtte på toalettet...

Min ene dag i Bratislava ble litt amputert, da jeg hele tiden måtte være i nærheten av WC.

En hyggelig dame på et apotek gav meg noen piller, samt streng beskjed om å bare drikke vann og te, og etterhvert spise mørk sjokolade og bananer.

Jeg så gjorde, og utpå dagen derpå kunne jeg kjenne på kroppen at det planlagte besøket på Arcade Bistro i Budapest kunne gå etter planen.

Arcade Bistro ligger på Budasiden av byen, den har ikke så mange bord, men den er visstnok anbefalt av Michelinguiden fordi den gir såkalt "value for money".

La det være sagt med en gang: veldig god mat og veldig god vin.

Hovedretten var genial i all sin enkelhet; en perfekt medium rare stekt biff av det de kalte for "grå okse" (som jeg forstod var en slags bøffel) med en ruccolasalat tilsmakt med syrlige kirsebær og sennep. Kjøttet var utrolig mørt, og samtidig veldig smaksrikt, en etter mine begreper litt uvanlig egenskap (i alle fall i Norge, hvor den "møre " indrefileten ofte smaker veldig lite)

Og hvilke viner! Jeg fikk smake viner fra produsenter som Dél, Gere Tamás og Szemes (tror jeg), fra området Villányi i Ungarn.

En ting var at kelneren villle gi meg et innblikk i Ungarns rødviner, en annen ting var at paret ved nabobordet også ville hjelpe til, de spanderte et glass fra sin flaske.

De andre rettene holdt også veldig høy kvalitet, og sammen med en veldig god espresso, samt en schnaps laget på kirsebær ((pluss en til, påspandert av kelneren) (de er visst glade i kirsebær i dette landet)), ble dette til en formiddabel start på mitt lille opphold i Budapest.

Takk til Sveinar Aase for tips om spisested.

Ferie med læring

Jeg er på ferie i Øst-Europa, og første land er unnagjort. Jeg har vært i Polen i en uke, og det har vært helt fint. Krakow vil jeg gjerne komme tilbake til, da byen har mye av det jeg liker ved en by; masse historie, den er ikke for stor, her er mye god mat og godt øl, samt at den kan by på noen virkelig lærerike timer, for eksempel hvis man tar seg en tur til Auschwitz.

Det jeg var redd for at skulle bli et freakshow ble ikke det. Jeg så antydninger, dog; amerikanske jøder i kjempestore grupper, omgitt av noe som kan ha vært Mossad, hva vet jeg, de hadde i alle fall propper i ørene, vaktsomme blikk og buler under jakka.

Auschwitz-Birkenau er et lærestykke i bestialitetens historie, og viser igjen at man ikke skal støtte seg til fornuften, da den kan bære veldig galt avsted, hvis premissene som blir gitt er feil. Mye av det tyskerne gjorde i konsentrasjonsleirene var basert på fornuftig løsninger ut ifra premisset som var gitt: hvordan utrydde et folk mest mulig effektivt?

Det er min oppriktige tro at all menneskelig handling må være basert på humanisme. Det er det som skiller mennesker fra andre pattedyr; vi er rovdyr som har kommet så langt i vår utvikling at vi har mulighet til å være humane. 

Som en afrikansk genetiker sa det: "We are given the ability to love".

Når vår guide forlot oss utenfor Birkenau, sa han at vi ikke må glemme Holocaust, men at vi heller ikke må glemme hva som har skjedd, og skjer, i vår tid. Han nevnte Rwanda og han nevnte Srebrenitsa. Etter min oppfatning kunne han også ha nevnt Gaza?

Han kunne også ha påpekt at noen av torturmetodene som ble brukt i Auschwitz, idag blir brukt av Israelerne.

I det jødiske kvarteret her i byen hørte jeg i går Balkan Beat Box. Et morsomt liveband som med sin mix av musikkstiler beviser at summen av mange rare ting kan være bra.

Skredder

Jeg glemte visst å skrive at Marianne og jeg spilte med John Taylor i forrige uke. Sammen med Taylors gode venn, trombonisten Henning Berg, spilte vi en liten konsert på FINN.

Moro og nervepirrende på en gang, å spille originalkomposisjoner av Taylor og hans venner (Abercrombie, Towner, Wheeler), som man nærmest har vokst opp med.

Jeg har ankommet Krakow, og her er det fint, kort og godt. 

På toget hit observerte jeg en haug med amerikanske jøder (de sang og hadde kalott, altså ingen tvil) som jeg nærmest fikk inntrykk av at var på pilegrimsreise til Auschwitz / Birkenau.

Jeg fikk meg nesten en knekk, men har besluttet å dra dit allikevel, dog ikke i propagandaøyemed (Israel etc). 

Heller for å lære.

Mon tro hva jødene lærer av det, eller kanskje de allerede har sendt en tanke til Palestina?

Kanskje de boikotter Israel, de også?