søndag 7. juni 2015

Livet, dere.

Hva var det jeg ville ha sagt noe om?
Livet?
For, det er vel det det dreier seg om?
Jepp. 
Det er det det dreier seg om.
Livet.
Jeg skjønner det nå.

Livets begynnelse, livet i barnehagen, på skolen, på jobben, i ferien, livet inne i den stumme østersen som fortsatt er levende når den fortæres. Livet i druene som gir liv til vinen, middager, bar- og cafébesøk. Livet i kornet, i jordbæra, det daglige livet i sildestimen, eller livet blant rovfisken som følger den.


Dreier livet seg om å overleve? Forplantning? 
Jeg er ganske sikker på at med bare disse to premissene ville livet blitt kjedelig.
Vann og brød er liksom ikke nok.
Vi kan drikke vin også. Samt saft og øl.
Litt melk, fløte i kaffen. 
Vi kan spise rømme og ost.
Kjøtt, fisk og grønnsaker.
Mat og drikke tilberedt med omtanke og kjærlighet.
Kjærlighet er nøkkelordet her.
Kanskje flere enn én zoolog har sagt at kjærligheten er det som skiller oss fra dyrene. 
Jeg er usikker på om han hadde rett, selv om jeg er ganske sikker på at stort sett ingen mennesker lever helt kjærlighetsløse liv. Dog tenker jeg at enkelte dyregrupper behandler hverandre med mer kjærlighet og respekt enn noen mennesker behandler hverandre. Det kan hende at noen zoologer har teorier om dette også.

Hva så med fornuften, eller analysen, kan den bringe oss videre i å utvikle livet? Ikke bare vårt liv, men livet til druene, silda, torsken? Hva med jordbæret, eller jordbruket. Vil fornuften eller analysen være nok til å avdekke urettferdighetene i verden?
Jeg er sikker på at vi er enige i at svaret sier seg selv; det er mye som er forferdelig i verden, og mye av det verste som har vært gjort mot menneskeheten, er med fornuften/analysen som fremste redskap.

Fornuft er altså ikke nok. Kanskje ikke kjærlighet, heller. 
Respekt trengs, og etikk, så klart. Dermed også noe så sært som moral. 

Moderne politikere synes ikke å like begrepet moral. De dekker seg bak å forveksle moral med moralisme. Dermed kan de avfeie moralske spørsmål med å si at «vi kan ikke stoppe utviklingen». 
Jeg synes at det er forstemmende å høre slikt, og jeg er ganske sikker på at det finnes politikere i byen vår/fylket vårt/landet vårt (verden?) som angrer bittert når de har latt moderne Münchausener eller generelle snyltere få innpass i for eksempel hvordan fisket skal forvaltes. 

Nettopp; det er livet det handler om, og det er pinadø et politisk liv.

Fylt med kjærlighet.
Fra begynnelse til slutt.

søndag 5. april 2015

Lam til påske, sier du? Eller, til Pesach?


Spiser vi lam, til minne om jødenes flukt fra Egypt? Hvor lammeblodet ble brukt for å vise guden hvilke barn han ikke skulle drepe?  Nope, vi spiser lam fordi det er godt, og er vel forlikte med det.

På våre breddegrader burde lam i påsken være ganske så unaturlig, siden vi slakter lam på høsten. Men, når det er sagt, så spiser man jo frosset lam hele året, gjerne fra New Zealand også. Lam er veldig godt, rett og slett, og et ovnsbakt lammelår er super mat. Har man greit med garnityr og noen gode poteter, metter et lammelår på over tre kilo en stor familie. 
Rester blir det også; man kan renskjære låret, hakke opp kjøttet, steke det i panna med hvitløk, chili og kanskje litt soya. Kanskje til og med litt ketjap manis? FInhakket vårløk til slutt?
Nydelig i pitabrød, eller med ris eller nudler til.
Det renskrapte beinet fryses ned til senere kraftkoking.

Kan man gjøre lammelår på en ny måte? Er det noen vits? Jeg vet ærlig talt ikke, men i min jakt på «en ny vri på lammelåret» endte jeg opp med ansjos, som i denne sammenhengen i alle fall er nytt for meg. Samtidig tenkte jeg at det kan være en ny vri å se seg litt tilbake? Derfor lager jeg fløtegratinerte poteter til, rett og slett fordi det er veldig godt. Annet garnityr? Hardt stekt sopp (delt i to eller fire, lite olje i starten; salt og pepper, oregano, en klatt smør helt på slutten), og stekte rotgrønnsaker, glasert med god appelsinjuice.

Jeg lager en slags pesto med ansjos, hvitløk og olivenolje. Litt på gefühlen blir det, men 4 store hvitløksfedd er bra, sammen med (kun) filetene i en ansjosboks fra Abbas (annen ansjos duger selvfølgelig også, men siden jeg er usikker på målene her, bruker jeg Abbas som rettesnor). Dette har jeg over i den smale beholderen som fulgte med stavmikseren, sammen med 3 spiseskjeer olivenolje. Stavmikseren går nedi, og og det mikses lenge og vel. Ettter en stund sjekker jeg; er det litt tynt? I så fall, litt mer olje. mikse igjen. Til slutt har jeg noe som minner om majones i konsistensen (ikke så rart, egentlig, siden dette også er en emulsjon). 

Så begynner jeg med lammetlåret. Det saltes og pepres godt, før jeg, med slikkepott, smører inn lammet med ansjospesto (noen vil kanskje savne rosmarin her, men jeg har funnet ut at i denne oppskriften, er det ikke nødvendig). Jeg legger det i ei langpanne inn i ovnen, som hoilder 150 grader) Lammet er fint rosa inni når steketermometeret viser 65 grader. Ta det ut av ovnen, og la det hvile udekket i minimum en halv time. Det blir ikke kaldt i løpet av den tiden, slapp av! 

Skrap godt i langpanna, hell på vann, skrap mer, sil over i en kjele. Hell på like mye rødvin som du har kraft. Kok opp, og la det syde en stund. Også her er det bra med en solid klatt kaldt smør mot slutten. Dermed er sausen ferdig.

Potetene skrelles, deles opp i to millimeter tykke skiver, for så å bli lagt i en kjele. Strø over litt salt. Dekk med fløte, krydre med bittelitt revet muskatnøtt, samt enda mindre cayennepepper. Kok opp, og la koke i noen minutter. Hell over i en ildfast form, strø over rikelig med smaksrik ost (ikke «topping»). Sett i ovnen, som nå er skrudd opp til 180 grader. La det stå i ovnen til det bobler skikkelig, og osten har fått mørk gylden farge. 

Mens kjøttet hviler og potetene er i ovnen, stekes centimeterstore terninger av rotgrønnsaker (gulrot, kålrot, sellerirot, pastinakk++)på høy varme i olje. Det saltes og pepres godt, og røres hele tiden. Når grønnsakene er gjennomvarme, med en fin stekeflate, has det i en skvett med god appelsinjuice. Rør litt til. 
Ferdig!

Med litt flaks er nå alt klart. Samtidig.
Få alle tilbords, sett frem alt utenom kjøttet, som skjæres opp (på langs) og legges på fat i siste sekund. 
Servér!

Veldig godt, og ansjosen gjør susen.

Vin? Den må være rød.
Jeg har, ved flere anledninger prøvd både Rioja og vestisde Bordeaux, og jeg vet hva som er min favoritt (smilefjes).
Dessert? Lettbrente (skibrenner, brunt sukker) appelsinfileter med vaniljesaus.



mandag 9. mars 2015

Merk: dette er en tekst.

Jeg hadde tenkt å skrive en artikkel om emotikoner (smilefjes) 
Om disses plass i vår tid? (klokke)
Det burde vel kunne være aktuelt? (tommel opp)
Det er i alle fall verdt å se nærmere på? (lommelykt)

Jeg tenkte først ordentlig over dette med emotikoner etter en sikkerhetssjekk på flyplassen i Tromsø (en evighet siden (klokke)(sky); en kar fra Securitas (uniform) stod ved den dingsen hvor man kan gi tilbakemelding om hvordan sikkerhetssjekk-opplevelsen har vært. Han så seg rundt, trodde at ingen så ham, før han - i rasende fart -  trykket på den grønne smilefjesknappen minst ti ganger (smilefjes). Det var ganske pussig å observere, ikke bare fordi han åpenbart jukset, men det fikk meg også til å lure på hva han trodde han kunne oppnå med det?

En maskin med tre trykknapper, et grønt smilefjes, en gul strekmunn, en rød surmunn. De som skal gjennom sikkerhetssjekken har disse alternativene. Vanligvis trykker jeg ikke på noen av knappene, hverken på flyplasser eller andre steder hvor slike automater finnes. Dog, jeg husker at jeg en gang trykket mange ganger på rød knapp (surmunn), rett og slett fordi jeg var litt sur, egentlig før sikkerhetskontrollen! (smilefjes) 
Gikk det ut over noen? Gikk en statistikkurve ned i kjeller’n på grunn av en suring? (surmunn) Ble noen forbanna? (muskelarm)(muskelarm)(bombe)

Det var Forrest Gump som fant opp smilefjeset (blunkefjes), men jeg tror ikke at han ante hva han satte igang. Hverdagen av emotikoner, det være seg i sms’er (telefon), snap’er (telefon), e-poster (tastatur), offentlige instusjoner (offentlig bygg), flyplasser (fly), butikker (TV)(sigarett) og jegvetikkehva (lyspære) er formidabel. 
Har vi sett en topp? Kommer det noe nytt snart? Blir neste versjon av operativsystemet på telefonen (telefon) min utvidet med enda flere? Kommer alle symfoniorkesterets instrumenter til å være representert? Man kan jo illustrere en fortelling om jakt med et horn (smilefjes), en boksekamp med en gong-gong (smilefjes), og eventuelt «Bolero» med en lilletromme ((surmunn), fordi den er for de innvidde).

Hva med servicen på selve flyturen (fly), etter at man allerede har vært gjennom en kjip sikkerhetskontroll? (surmunn) (uniform)
Når man må kjøpe (surmunn) kaffen (kaffekopp), med kredittkort (kredittkort) (surmunn) (surmunn) slik at - hvis du sitter midt i flyet - knapt rekker å få betalt den sure kaffen (surmunn)(tommel ned), før kabinpersonalet sier at de setter pris på om du verdsetter servicen ombord med et tasterykk på vei ut? (surmunn)

Tre alternativer, i tre farger. Alle skjønner slikt.
Hva om trafikklysene får munner? (smilefjes) Samt en eventuell knyttneve (knyttneve) hvis man er sen etter at det grønne lyset har kommet? (smilefjes)(smilefjes)(knyttneve)(lyspære) 
Hva med generelle offentlige tester/prøver, som teoritesten på kjøreskolen? (bil) Istedenfor 1X2? Det kunne kanskje vært moro, men jeg er avventende (strekmunn). 

Kanskje tippekupongen slutter med HUB (fotball), og begynner med emotikoner istedet? Kanskje for vanskelig? (surmunn)

Skolene (skolebygg)(blyant) i kjølvannet av PISA-testene? Kan man ende opp med et lass av vurderingsark for å ha en følelse (hjerte) av kontroll? Kan man begrense vurderingene til tre emotikoner, nemlig smilefjes, strekmunn og surmunn? (strekmunn) Eller, er vi der allerede? (blunkefjes)

Hva med eksamen på videregående? (skolebygg) (kjærestepar)
«Hvem er statsminister i Norge» (globus), lizm?  Istedenfor 1X2: (smilefjes) Per Sandberg, (strekmunn) Jonas Gahr Støre, (surmunn) Erna Solberg. Det kan bli både humor og misforståelser av slikt.

Hva med et vurderingsskjema av hvordan menn ter seg på toalettet? (toalett) Strekmunn hvis ringen er uten små dråper (smilefjes), smilefjes eller fyrverkeri hvis lokket er lagt ned? (blunkefjes)
Kan dette være noe for utelivet? (ølkrus)(vinglass) For å vise at man tar sitt publikum (gutt og jente)(hjerte) på alvor? (euroseddel)
Kommer motsatsen? (viskelær) Kommer sms’ene (telefon) uten smilefjes? (strekmunn) Mailene? (tastatur)

Tendensen nå er å fylle opp med massevis av småbilder som klæsjes sammen, litt sånn krøssklepping. (stikkontakt)(sprøyte)(brødrister)
Hva med en lommelykt, en geit, en banan og et badekar? I en sms (telefon) som refererer til Trygdekontorets (offentlig bygg) pornoepisode? (agurk)(hjerte)(lolmunn)


(klokke)(briller)

søndag 11. januar 2015

Ei seg selv nok.

Jeg har ikke ny bil, og dermed ingen nyttårsforseter.
Nyttårsforsetter har jeg nok heller ikke, foruten de som alltid er der: jeg skal bli snillere, flinkere, drikke mere vann, spise sunt… de vanlige tingene.
I tillegg skal jeg fortsette å tenke over hva det vil si å bo i en by som vår, og hva det vil si å gjøre det bedre å bo her (ikke «enda bedre», «bedre» er nok).

Jeg liker å reise, av forskjellige grunner. Det kan være mat og drikke som frister, kanskje i kombinasjon med sol. Kanskje musikk og andre kunstopplevelser? Bonusen man får av slike reiser, er å komme hjem igjen. Man ser sitt eget med nye briller, eller man får en nødvendig bekreftelse på det man oppdaget ved forrige hjemkomst; gleden ved å ha rent og kaldt vann i springen, at man har en jobb å gå til, eller at man har offentlige systemer som hjelper til, hvis så ikke er tilfelle. 
Når alt kommer til alt, er man egentlig ganske glad for at man bor i Norge. 
En god venn av meg bruker å si at hvis man er født i Norge, så har man allerede trukket vinnerloddet. Jeg tror at han har rett. 
Videre tror jeg at hvis man bor her hvor vi bor, så har man muligens fått en bonus, fordi Hammerfest er plassert slik at vi kan dra inn mye penger. 
Slik er det, og det lever vi glatt med, selvom vi ikke har gjort det så lenge.

Har vi fått voksesmerter?
Det vet jeg egentlig ikke nok om, siden jeg flyttet hit i 2006.
Har vi fått mer selvtillit overfor Alta?
Muligens, selvom herværende avis (på forbilledlig vis) ikke bidrar til det.

Vi bor altså i en god by med mange gode mennesker. Flere jobber til og med på heltid for at vi skal trives her, og fortsette med det (vi holder de offentlige, lovpålagte institusjonene utenom).
Vi har de frivillige organisasjonene; folk betaler kontingent for å kunne redde liv, eller for å få lov til å merke turløyper.
Noen (inkludert meg selv) riskerer egen (eller andres) kapital for å lage et hyggelig utested, en god butikk, café eller restaurant. 
Slike tilbud er egentlig dog (i et Maslovsk perspektiv) de minst viktige. Enkelte undersøkelser vil til og med ha det til at disse tilbudene ikke er avgjørende for eventuell tilflytting. 
Kanskje slike tilbud er til for å hindre fraflytting (øke «bolyst»)?

Det jeg vel egentlig vil si, er at byens sørvistilbud mest er et tilbud til de som bor her. Det er de som er «stamkundene», de som kommer tilbake, helst flere ganger. 
Stamkunder er viktige, enten de er i form av abonnenter, kolonialkunder. ølhunder, bilister, rockekonsertgjengere, i det hele tatt…!
Man lever av dem, stamkundene, om man driver restaurant, bensinstasjon eller gatekjøkken.
Hvis man ikke lever opp til den standarden kunden er vant til, blir det ofte til at kundene trekker andre steder, eller drar på hytta, eller drar hjem, og blir der, i hjemmet. 

Turister? Slik jeg oppfatter det, er ikke denne byen en typisk turistby, ei er den heller en gjennomfartsåre for turister (med mindre man regner med hurtigruteturister, men de er det vel bare Hammerfest Turist og Isbjørnklubben (en levende anakronisme) som tjener penger på?).
Arctic Race of Norway? Muligens var det noen miskalkulasjoner hva tilreisende angikk; kanskje kan man skylde på været, men de store ringvirkningene har vi kanskje ikke sett enda?

Så, hva var det jeg egentlig skulle ha sagt? At vi skal ta vare på stamkundene våre, at de andre er en bonus, samt at man kan ta seg en tur ut i ny og ne.
Ut på byen, ut av byen, ut på landet, ut av landet.

Påfyll. Perspektiv.


Godt nyttår.

lørdag 21. desember 2013

God jul og godt nyttår, til alle og enhver. Især.

Juletreet er ikke ikke kjøpt inn.
Den hedenske (i minst to religioner) ribba er i det blå, den andre maten likeså.
Vi har to julestjerner, dog. 
De kostet nesten ingenting, selvom de var fine.
Presangene er så godt som uinnkjøpte.
Jeg er ikke i rute hva gjelder ølkalenderen (men det er bedre å henge etter, er det ikke?).

Julepynt? Man har noen kuler (arvegods) som er fine, noen epler av plast også.
Noen fyrstikknisser som pappa lagde før jeg ble født (jepp, de er eldgamle).
Stjerne til tretoppen har jeg ikke enda. Ikke lys heller.

Jeg har laget to typer kål, finsnittet, blandet med salt, trykket ned i Norgesglass. Fyllt opp med skikelig god eddik fra Stellenbosch.
Jeg tror at det blir godt. Kanskje det blir for salt eller for surt? 
I så fall kan man justere, enten med mere kål (muligens litt kokt med litt god rød saft, eller bare med litt sukker).

Leverpostei kan jeg ikke lenger spise (hemakromatose), så det dropper jeg i år. Sild, derimot, skal jeg prøve. Andreas Viestad hadde en oppskrift i Dagbladet som så god ut. Den vil jeg prøve, siden den ser sunn ut også (sursild i buttikk har mer sukker i laken enn det er sukker i cola). Oppskriften finner du her: http://www.dagbladet.no/2013/12/01/magasinet/oppskrift/det_beste_jeg_vet/andreas_viestad/30583318/

Det er lenge til julaften. 
En uke, faktisk.
Et stjernehav av tid.

Jeg er enda ikke lei. 
Rett og seltt fordi jula her i huset ikke har begynt enda, med untak av øljulekalenderen, som til nå har overbevist meg om at surøl er godt (hm, hva skal man drikke til julemiddagen, mon tro, når hele kalenderen er drukket opp?)
Jeg har gått i nærbutikken og sett på julematen som er holdbar til 12.12, og filosofert over "hva er vitsen,da, lizm? Er det slik mat vi som kunder etterlyser? Eller er det noen som skaper etterspørselen?

Kanskje vi får tid til å lage noen gode pølser, krydret med litt julekrydder (men ikke nellik eller kanel, vil jeg tro: heller ingefær, kanskje stjerneanis (forsiktig bruk)). Grunnoppskriften på gode pølser av svin har tidligere vært beskrevet i denne spalte. Men altså; kanskje. 

Ribba bør nok snart i hus. Den skal ikke rutes opp. Jeg har heller lyst til å lage mange, veldig tette snitt i samme retning. Det har jeg sett bilde av i en kokebok, og det så veldig hipt ut. Jeg har en ny kniv til det bruket (førjulsgave fra meg til meg) som er veldig skarp. 
Jeg kune brukt tapetkniven. Kanskje jeg uansett bruker den, siden den kan stilles inn på hvor dypt det skal skjæres.
Salt, pepper og ingefær masseres inn i svoren, to dager før julaften. Resten vet man. 
Husk at det er viktigere at ribba er god enn at svoren er sprø.
Saus og poteter. Rødkål, svisker, syrlige epler.

Kankje vi skal lage klementingelé på selveste julaften i år (beskrevet i denne spalte i fjor ved disse tider)?
Nei, det blir nok multekrem og krumkaker. De skal ikke jeg lage, da noen jeg kjenner veldig godt har noen få prinsipper igjen.
Etterfulgt av kaffe og tyttebærlikør (sprit, bær, sukker; en tredjedel av hver - norgesglass, god tid).

Altså, jeg tar jula med ro, og i god tv-aksjonsånd oppfordrer jeg alle andre til å gjøre det samme. Det blir bra, skal dere se.
Gavekjøpene tar jeg med ro, de også.
Mat, vin, kjøkkenutstyr, en viagave til SOS barnebyer. Kanskje en brusmaskin?

Bare vi ordner oss tid nok, vil det bli 

veldig godt.

PS Hva skal man spise til champagnen på nyttårsaften?

Aner ikke.

torsdag 12. desember 2013

46664

Vår venninne Kim i Cape Town driver et backpackersted. For noen år siden fikk hun besøk av en skoleklasse fra Kwazulu Natal. Klassen var i Cape Town for å, blant annet, besøke Robben Island, hvor Nelson Mandela satt fanget i 19 år. Kim hadde satt opp en middagsmeny som hun var riktig så fornøyd med; her var både lasagne, burger og annet godt. Allikevel virket det ikke som om barna hadde noe særlig apetitt, de bare pirket i maten. Kim spurte etterhvert klassens lærere om maten hennes ikke smakte? Svaret hun fikk var at, "joda, maten var god, men det var smaker som barna ikke var familiære med. Kunne hun ikke bare servere "pap?"
Pap (uttales pæp), altså. 
Maisgrøt.  Maismel og vann. Litt salt. 
Hverdagsmaten til utrolig mange sør-afrikanere. 

Nelson Mandelas favorittrett.

Det er noe opprørsk over det, er det ikke? At den maten han vokste opp med, og som han til og med spiste mye av på Robben Island og senere i fengslene i Constantia og Paarl, forble hans yndlingmat? 
Jeg har spist pap, rett utenfor huset hans i Soweto, og i Cape Town. Det smaker ikke så mye. 
Hvis det er for lite væske i papen, kan det bli litt limaktig. Merkelig konsistens uten smak?
Patty, som jobber  på nevnte backpacker som renholder, koker pap hver dag. Hver dag spiser hun den like begjærlig, mens hun sier "Veery good papi"

Mat er næring. Ernæring. 
Først og fremst. 
Jeg har møtt mennesker som fortsatt tenker på mat som kun det. De gleder seg liksom ikke til frokost når de legger seg for natten, men de spiser den like glupsk som jeg nyter min. 
Effektive mennesker.

Nelson Mandela var også ganske effektiv, og han fikk gjort mye godt, nok snakka.
Hans far ga ham navnet "Rolilahlah. 
Det betyr noe sånt som opprører/oppvigler (troublemaker). 
En forutseende mann, den gode pappan.

Pap'en, da? 
Vel, man koker vann, har i salt, så i med maismel, lar det koke til det tykner. 5 deler vann, en del maismel. Næring.

Det kan være godt.
Her i byen får vi ikke tak i hvitt maismel, men vi kan få til en god erstatning med polenta. 
Polenta er viktig i Nord-Italia, enten bløt  eller grillstekt (stivnet polenta, stekt i grillpanne eller grillet i ovnen). Bløtversjonen har jeg spist i Bergamo, sammen med stekt steinsopp, smør og parmesan. Grillstekt polenta har jeg spist i mitt eget hus, da som akkompagnement til for eksempel lammekjøtt.

Min favoritt er nok bløt polenta.
Man gjør som med pap, koker opp lettsaltet vann, tilsetter polentamel, lar det koke opp til det tykner. Lar det så syde i ca et kvarter, rører av og til.
Så kan man tilsette en god klikk med smør eller veldig god olivenolje, før man drysser over rause mengder med fersk parmesan.
Helt alene, eller sammen med for eksempel et stykke viltkjøtt. eller for den saks skyld, stekt rype, er dette 

veldig godt

PS Jeg gleder meg til neste Cape Town-tur. Da kommer jeg til å lande på Nelson Mandela International Airport (jeg vil tro at det nye navnet kommer allerede til neste år. 
Jeg skal spise papi med Patty.

Supert!

fredag 6. desember 2013

En skikkelig sytete tekst 2.0 (eller, frem for middelmådigheten)

I forrige uke var jeg med Propellen en tur for å "snakke for nån unge mennesker. Æ var ommentrent like forberedt som ei jåmfru som har slått åpp telt i en militæleir" (for å sitere en kjent rallykjører fra øst-fylket). Det var på Hammerfest videregående skole, hvor 10-klassinger fra byen var invitert for å bli orientert om skolens studietilbud. Jeg og Propellen skulle snakke til de som hadde vist interesse for kokk- og servitørlinja. Propellen snakket om Kokkefaget generelt (utrolig hipt), og muligheten for å få fast arbeid (bortimot garantert). Jeg snakket om matglede generelt, og om muligheten for å glede folk spesielt. Videre fikk jeg stilt mitt yndlingsspørsmål: "Hva er det beste du vet?" Svarene var oppløftende; ingen svarte kebab, en svarte pizza, en svarte fiskegrateng, og pinadø var det ei jente som svarte Beef Wellington.

Beef Wellington, dere!
Denne artikkelen skal ikke handle om denne klassiske rett, oppkalt etter Jarlen av Wellington, som impliserer indrefilet, sopp duxelles, foie gras og butterdeig. Poenget er at hennes yndlingsmat var en spesifikk og tidkrevende rett (hun kunne ramse opp ingrediensene og tilberedningsmetode), som krever omhu og solid håndverk, uten mulighet for juks eller snarveier (men sannsynligvis med noen mislykkede forsøk). Jeg ble skikkelig glad av dette, og håper virkelig at vedkommende søker på kokk- og servitørlinja. Kanskje så vi en fremtidig Karla Siverts eller Heidi Bjerkan der? Go!

Men hvorfor skulle dette da være en skikkelig sytete tekst?

Fordi jeg har tenkt litt på middelmådighet i det siste. Kanskje middelmådighet blir tydelig, speilet tett opptil noe som absolutt ikke er det.
Jeg føler i alle fall at det skjer noe for tiden, noe jeg ikke liker: 

Middelmådighet, som (bare) fordi det er fra Hammerfest/Finnmark/Norge blir løftet opp og frem. 
Folk som hverken kan synge eller danse blir slått opp i riksaviser (en vennetjeneste?), profesjonelle ledere gjør de de er betalt for å lede dårligere, ved sin blotte deltakelse. Men, laiksene på Facebook kommer, og folk konkurrerer i antall hjerter, mens smilefjesene har blitt en del av skriftspråket (og tildels i talespråket, ved hjelp av armer, hender og fingre. Hashtagen oxo). Presisjonen forsvinner, og språket forringes.
Maten som serveres rundt omkring?
#denfølelsenlizm...

Er det dette vi vil ha? 

Eller, er dette noe å skrive om? 
Holder det ikke å løfte frem det som er bra? Som for eksempel Norskjelv, som vant forskningsprisen i den skandinaviske finalen i First Lego League. 
Jo jøss, de fortjener all den rosen de får. Og mere til.
Dog, jeg tenker ikke på dem som ambassadører for byen vår. De er ambassadører for seg selv og sin egen iver og nysgjerrighet. 
Det er nok.

På den annen side: vis meg de som vet hva de ikke kan, men som ønsker å lære. 
For eksempel det mennesket jeg møtte på byen forleden, som "ikke kunne noe om mat generelt, eller julemat spesielt". Jeg kunne da fortelle at jeg aldri tidligere har laget jul i eget hjem, så der kunne jeg ikke hjelpe til noe særlig. Kanskje vi noviser skulle slå oss sammen, for å lære av hverandre? Gjøre oss fortjent til skryt, fordi det blir vellykket, eller bedre enn ved forrige forsøk?

Vi vil ha de bra tingene, de gode smakene, håndverket. 
Vi vil også ha det mislykkede, der folk har prøvd, men ikke fått det til. Der maten allikevel har blitt spist, med tanke på hva man kan gjøre av forbedringer.
Det vi ikke vil ha, er middelmådigheten, der man er fornøyd med seg selv og sitt, vel uvitende om tingenes tilstand.

Slik er det, og slik må det være, hvis vi vil ha det som er

veldig godt.

(puh)