lørdag 21. desember 2013

God jul og godt nyttår, til alle og enhver. Især.

Juletreet er ikke ikke kjøpt inn.
Den hedenske (i minst to religioner) ribba er i det blå, den andre maten likeså.
Vi har to julestjerner, dog. 
De kostet nesten ingenting, selvom de var fine.
Presangene er så godt som uinnkjøpte.
Jeg er ikke i rute hva gjelder ølkalenderen (men det er bedre å henge etter, er det ikke?).

Julepynt? Man har noen kuler (arvegods) som er fine, noen epler av plast også.
Noen fyrstikknisser som pappa lagde før jeg ble født (jepp, de er eldgamle).
Stjerne til tretoppen har jeg ikke enda. Ikke lys heller.

Jeg har laget to typer kål, finsnittet, blandet med salt, trykket ned i Norgesglass. Fyllt opp med skikelig god eddik fra Stellenbosch.
Jeg tror at det blir godt. Kanskje det blir for salt eller for surt? 
I så fall kan man justere, enten med mere kål (muligens litt kokt med litt god rød saft, eller bare med litt sukker).

Leverpostei kan jeg ikke lenger spise (hemakromatose), så det dropper jeg i år. Sild, derimot, skal jeg prøve. Andreas Viestad hadde en oppskrift i Dagbladet som så god ut. Den vil jeg prøve, siden den ser sunn ut også (sursild i buttikk har mer sukker i laken enn det er sukker i cola). Oppskriften finner du her: http://www.dagbladet.no/2013/12/01/magasinet/oppskrift/det_beste_jeg_vet/andreas_viestad/30583318/

Det er lenge til julaften. 
En uke, faktisk.
Et stjernehav av tid.

Jeg er enda ikke lei. 
Rett og seltt fordi jula her i huset ikke har begynt enda, med untak av øljulekalenderen, som til nå har overbevist meg om at surøl er godt (hm, hva skal man drikke til julemiddagen, mon tro, når hele kalenderen er drukket opp?)
Jeg har gått i nærbutikken og sett på julematen som er holdbar til 12.12, og filosofert over "hva er vitsen,da, lizm? Er det slik mat vi som kunder etterlyser? Eller er det noen som skaper etterspørselen?

Kanskje vi får tid til å lage noen gode pølser, krydret med litt julekrydder (men ikke nellik eller kanel, vil jeg tro: heller ingefær, kanskje stjerneanis (forsiktig bruk)). Grunnoppskriften på gode pølser av svin har tidligere vært beskrevet i denne spalte. Men altså; kanskje. 

Ribba bør nok snart i hus. Den skal ikke rutes opp. Jeg har heller lyst til å lage mange, veldig tette snitt i samme retning. Det har jeg sett bilde av i en kokebok, og det så veldig hipt ut. Jeg har en ny kniv til det bruket (førjulsgave fra meg til meg) som er veldig skarp. 
Jeg kune brukt tapetkniven. Kanskje jeg uansett bruker den, siden den kan stilles inn på hvor dypt det skal skjæres.
Salt, pepper og ingefær masseres inn i svoren, to dager før julaften. Resten vet man. 
Husk at det er viktigere at ribba er god enn at svoren er sprø.
Saus og poteter. Rødkål, svisker, syrlige epler.

Kankje vi skal lage klementingelé på selveste julaften i år (beskrevet i denne spalte i fjor ved disse tider)?
Nei, det blir nok multekrem og krumkaker. De skal ikke jeg lage, da noen jeg kjenner veldig godt har noen få prinsipper igjen.
Etterfulgt av kaffe og tyttebærlikør (sprit, bær, sukker; en tredjedel av hver - norgesglass, god tid).

Altså, jeg tar jula med ro, og i god tv-aksjonsånd oppfordrer jeg alle andre til å gjøre det samme. Det blir bra, skal dere se.
Gavekjøpene tar jeg med ro, de også.
Mat, vin, kjøkkenutstyr, en viagave til SOS barnebyer. Kanskje en brusmaskin?

Bare vi ordner oss tid nok, vil det bli 

veldig godt.

PS Hva skal man spise til champagnen på nyttårsaften?

Aner ikke.

torsdag 12. desember 2013

46664

Vår venninne Kim i Cape Town driver et backpackersted. For noen år siden fikk hun besøk av en skoleklasse fra Kwazulu Natal. Klassen var i Cape Town for å, blant annet, besøke Robben Island, hvor Nelson Mandela satt fanget i 19 år. Kim hadde satt opp en middagsmeny som hun var riktig så fornøyd med; her var både lasagne, burger og annet godt. Allikevel virket det ikke som om barna hadde noe særlig apetitt, de bare pirket i maten. Kim spurte etterhvert klassens lærere om maten hennes ikke smakte? Svaret hun fikk var at, "joda, maten var god, men det var smaker som barna ikke var familiære med. Kunne hun ikke bare servere "pap?"
Pap (uttales pæp), altså. 
Maisgrøt.  Maismel og vann. Litt salt. 
Hverdagsmaten til utrolig mange sør-afrikanere. 

Nelson Mandelas favorittrett.

Det er noe opprørsk over det, er det ikke? At den maten han vokste opp med, og som han til og med spiste mye av på Robben Island og senere i fengslene i Constantia og Paarl, forble hans yndlingmat? 
Jeg har spist pap, rett utenfor huset hans i Soweto, og i Cape Town. Det smaker ikke så mye. 
Hvis det er for lite væske i papen, kan det bli litt limaktig. Merkelig konsistens uten smak?
Patty, som jobber  på nevnte backpacker som renholder, koker pap hver dag. Hver dag spiser hun den like begjærlig, mens hun sier "Veery good papi"

Mat er næring. Ernæring. 
Først og fremst. 
Jeg har møtt mennesker som fortsatt tenker på mat som kun det. De gleder seg liksom ikke til frokost når de legger seg for natten, men de spiser den like glupsk som jeg nyter min. 
Effektive mennesker.

Nelson Mandela var også ganske effektiv, og han fikk gjort mye godt, nok snakka.
Hans far ga ham navnet "Rolilahlah. 
Det betyr noe sånt som opprører/oppvigler (troublemaker). 
En forutseende mann, den gode pappan.

Pap'en, da? 
Vel, man koker vann, har i salt, så i med maismel, lar det koke til det tykner. 5 deler vann, en del maismel. Næring.

Det kan være godt.
Her i byen får vi ikke tak i hvitt maismel, men vi kan få til en god erstatning med polenta. 
Polenta er viktig i Nord-Italia, enten bløt  eller grillstekt (stivnet polenta, stekt i grillpanne eller grillet i ovnen). Bløtversjonen har jeg spist i Bergamo, sammen med stekt steinsopp, smør og parmesan. Grillstekt polenta har jeg spist i mitt eget hus, da som akkompagnement til for eksempel lammekjøtt.

Min favoritt er nok bløt polenta.
Man gjør som med pap, koker opp lettsaltet vann, tilsetter polentamel, lar det koke opp til det tykner. Lar det så syde i ca et kvarter, rører av og til.
Så kan man tilsette en god klikk med smør eller veldig god olivenolje, før man drysser over rause mengder med fersk parmesan.
Helt alene, eller sammen med for eksempel et stykke viltkjøtt. eller for den saks skyld, stekt rype, er dette 

veldig godt

PS Jeg gleder meg til neste Cape Town-tur. Da kommer jeg til å lande på Nelson Mandela International Airport (jeg vil tro at det nye navnet kommer allerede til neste år. 
Jeg skal spise papi med Patty.

Supert!

fredag 6. desember 2013

En skikkelig sytete tekst 2.0 (eller, frem for middelmådigheten)

I forrige uke var jeg med Propellen en tur for å "snakke for nån unge mennesker. Æ var ommentrent like forberedt som ei jåmfru som har slått åpp telt i en militæleir" (for å sitere en kjent rallykjører fra øst-fylket). Det var på Hammerfest videregående skole, hvor 10-klassinger fra byen var invitert for å bli orientert om skolens studietilbud. Jeg og Propellen skulle snakke til de som hadde vist interesse for kokk- og servitørlinja. Propellen snakket om Kokkefaget generelt (utrolig hipt), og muligheten for å få fast arbeid (bortimot garantert). Jeg snakket om matglede generelt, og om muligheten for å glede folk spesielt. Videre fikk jeg stilt mitt yndlingsspørsmål: "Hva er det beste du vet?" Svarene var oppløftende; ingen svarte kebab, en svarte pizza, en svarte fiskegrateng, og pinadø var det ei jente som svarte Beef Wellington.

Beef Wellington, dere!
Denne artikkelen skal ikke handle om denne klassiske rett, oppkalt etter Jarlen av Wellington, som impliserer indrefilet, sopp duxelles, foie gras og butterdeig. Poenget er at hennes yndlingsmat var en spesifikk og tidkrevende rett (hun kunne ramse opp ingrediensene og tilberedningsmetode), som krever omhu og solid håndverk, uten mulighet for juks eller snarveier (men sannsynligvis med noen mislykkede forsøk). Jeg ble skikkelig glad av dette, og håper virkelig at vedkommende søker på kokk- og servitørlinja. Kanskje så vi en fremtidig Karla Siverts eller Heidi Bjerkan der? Go!

Men hvorfor skulle dette da være en skikkelig sytete tekst?

Fordi jeg har tenkt litt på middelmådighet i det siste. Kanskje middelmådighet blir tydelig, speilet tett opptil noe som absolutt ikke er det.
Jeg føler i alle fall at det skjer noe for tiden, noe jeg ikke liker: 

Middelmådighet, som (bare) fordi det er fra Hammerfest/Finnmark/Norge blir løftet opp og frem. 
Folk som hverken kan synge eller danse blir slått opp i riksaviser (en vennetjeneste?), profesjonelle ledere gjør de de er betalt for å lede dårligere, ved sin blotte deltakelse. Men, laiksene på Facebook kommer, og folk konkurrerer i antall hjerter, mens smilefjesene har blitt en del av skriftspråket (og tildels i talespråket, ved hjelp av armer, hender og fingre. Hashtagen oxo). Presisjonen forsvinner, og språket forringes.
Maten som serveres rundt omkring?
#denfølelsenlizm...

Er det dette vi vil ha? 

Eller, er dette noe å skrive om? 
Holder det ikke å løfte frem det som er bra? Som for eksempel Norskjelv, som vant forskningsprisen i den skandinaviske finalen i First Lego League. 
Jo jøss, de fortjener all den rosen de får. Og mere til.
Dog, jeg tenker ikke på dem som ambassadører for byen vår. De er ambassadører for seg selv og sin egen iver og nysgjerrighet. 
Det er nok.

På den annen side: vis meg de som vet hva de ikke kan, men som ønsker å lære. 
For eksempel det mennesket jeg møtte på byen forleden, som "ikke kunne noe om mat generelt, eller julemat spesielt". Jeg kunne da fortelle at jeg aldri tidligere har laget jul i eget hjem, så der kunne jeg ikke hjelpe til noe særlig. Kanskje vi noviser skulle slå oss sammen, for å lære av hverandre? Gjøre oss fortjent til skryt, fordi det blir vellykket, eller bedre enn ved forrige forsøk?

Vi vil ha de bra tingene, de gode smakene, håndverket. 
Vi vil også ha det mislykkede, der folk har prøvd, men ikke fått det til. Der maten allikevel har blitt spist, med tanke på hva man kan gjøre av forbedringer.
Det vi ikke vil ha, er middelmådigheten, der man er fornøyd med seg selv og sitt, vel uvitende om tingenes tilstand.

Slik er det, og slik må det være, hvis vi vil ha det som er

veldig godt.

(puh)


fredag 29. november 2013

Denne uka kom gratengen på tirsda'n

Det dukket nettopp opp noe på Facebook. Skulle jeg "like" det? To grunner ble forespeilet:

  1. Det var bra.
  2. Det var fra Finnmark.

Jeg synes ikke at det var bra. Skulle jeg allikvel like det, siden det var fra Finnmark? Nope, ikke denne karen. Skulle jeg la være å si noe som helst? Mulig det, men et eventyr av H.C. Andersen ligger alltid og lurer i bakhodet mitt i slike situasjoner (i alle fall de gangene jeg føler at jeg har peiling).


Så, til dagens tekst:

Følelsen er, i alle fall for meg, kjent; hva pokker skal man ha til middag i dag? 
I går gikk det etterhvert greit,  siden jeg fant en Vossakorv med spesialitet-merke i butikken. Den så ganske grov ut, og skulle visst være røkt med oreved. Proteinet i boks.
Så slo det meg at det var lenge siden man hadde laget grateng. 
Dermed ble det bare pølse i handlekurven, siden jeg tenkte at kjøleskapet og forrådsskapet burde ha nok av både rester og annet for å kunne lage slikt.
Vel hjemme fant jeg frem poteter og gulrot, som ble skrelt og delt opp i passende biter, for så å bli kokt møre i lettsaltet vann. De ble lagt i bunnen av en smurt form. Så ble en liten løk skåret opp i løvtynne skiver. Denne ble marinert i litt hvitvinseddik. Etter noen minutter ble eddiken klemt ut, før løken ble lagt i formen den også.
Vossakorven ble så delt opp i passende biter og lagt oppå grønnsakene.

Deretter ble det laget hvitsaus. Smør ble smeltet i en kjele: litt mindre mel enn smør ble tilsatt, før det ble rørt sammen. Så ble det tilsatt h-melk, under kontinuerlig omrøring (litt mere melk enn vanlig, faktisk, slik at sausen ikke ble så veldig tykk). Neste trinn var revet muskat, før det ble tilsatt mer enn en teskje Colemans sennepspulver. Revet (god) ost ble det siste tilskuddet, så mye at sausen nå tyknet til litt tykkere en "hvitsauskonsistens" (på grensen til en "Sauce Mornay", faktisk).

Den rike sausen ble øst over hele formen, som gikk rett i ovnen som holdt ca 200 grader ("fairly hot"). Når sausen hadde bobler og fått farge, var retten ferdig.
Ventetiden ble brukt til å tørke av benker og fjøler, vaske kjeler og annet utstyr, slik at det så og si ikke var noen oppvask å ta seg av når middagen var fortært (med veldig god apetitt). 
Veldig smart, egentlig.

Det må sies at gårdsdagens handlekurv inneholdt to ekstra ting, i tillegg til Vossakorven; en kålrot og en salt svineknoke. 
Dermed blir dagens middag forberedt slik:
I en god kjele legger jeg salt svineknoke sammen med en liten løk. Et laurbærblad blir stiftet fast i løken med to nellikspiker. Det dekkes med kaldt vann, kokes opp, temperaturen settes ned slik at kjøttet syder. 
Lenge.
Innimellom skummes det av.
Underveis skrelles en kålrot og noen få gulrøtter som skjæres i biter i. Dette kokes mørt i lettsaltet vann. 
Vannet slåes av, røttene damper av seg, en skikkelig solid klikk med smør tilsettes, før jeg bruker en stapper til å lage en grov, eh…  mos. 
Smakes til med salt og pepper.
Det kan hende at jeg gidder å koke noen poteter også, men det holder egentlig med rotmos.

Svineknoken er ferdig når kjøttet lett løsner fra beinet. 
Ikke før.
Jeg gjør nettopp det, løsner kjøttet, fjerner skinn, deler opp i serveringsstykker. Legger det på et varmt fat, øser kanskje over noe av kraften. Strør over litt kruspersille.
Setter ei krukke med sennep på bordet.

Legger gule erter i bløt, for å lage suppe av knokekraften i morgen.

Kjøtt og rotmos.
Fantastisk hverdagsmiddag.


Veldig godt.

søndag 24. november 2013

Et vendepunkt i livet

Første gang jeg leste om Fergus Henderson, var i en bok av Anthony Bourdain. Han hadde vært og spist på Fergusons restaurant St. John, og var etter det overbevist om at Henderson alene ville kunne redde bristisk kokekunsts rykte. 
Jeg har spist på St. John Bread and Wine, og Fergus Henderson var der. Vi ble helt starstruck, min kompis og jeg, men vi summet oss såpass at vi fikk kjøpt boken "Nose to tail eating, a kind of British cooking" inkludert Hendersons karakteristiske signatur. 
Desserten vi spiste, eplesmuldrepai med hasselnøttiskrem, ble kanskje ekstra god etter dette? 
En meget minneverdig lunsj.

Boken er liten og unnselig, med bilder kun i sort/hvitt.
Den er delt inn i kapitler som det sømmer seg vanlige kokebøker, her er forretter, supper, desserter etc, men her er også et kapitel med lammehjerner. 
Her er godt og morsomt språk; maten kan varmes til "fairly hot", med en  "giving" tekstur. Pepperrotsaus beskrives som "a very fine thing". 

Jeg tror at Fergus Henderson er et meget interessant menneske, med herlig underfundig humor. Søk ham opp på You Tube, bli inspirert til en Londontur, kanskje til og med for å overnatte på hans nye hotell (la gå, han har nå to restauranter, et bakeri og et hotell, det lukter litt kjede her, men stol på meg, slik oppleves det ikke - ikke i det hele tatt).

Fergus Hendersons mat er ikke filetmat. Her er heller grisesnuter, ører og haler (nose to tail), men også innmat av forskjellig karakter.
En av de beste kjøttrettene jeg har spist var på St. John Bread and WIne; grillet oksehjerte med brønnkarsesalat. 
Lever har jeg ikke spist hos Fergus, men mange andre steder. Kalvelever er supert.
Nose to tail eating dreier seg, for Fergus Henderson, om at hvis du først slakter et dyr ("slaughter a beast"), så er det høflig å benytte seg av hele. 
"Liker!".

Fergus Hendersons favorittmat er kråkebollerogn, som han får fra Steigen i Nordland. Han drikker gjerne champagne. Restaurantene hans har kun franske viner, importert av en kompis. 
Han er utdannet arkitekt, men jeg er usikker på om han noensinne har praktisert som en.
Han er ikke utdannet kokk, han har ei heller jobbet under noen kjøkkensjef. 
Fergus Henderson har Parkinsons sykdom.

Hans mest berømte rett er "Roast bone marrow with parsley salad" (grillet beinmarg med persillesalat). Første gang jeg spiste den var i Oslo. På en fransk restaurant. Jeg vet at den finnes på andre restauranter også. 
Over hele verden, faktisk. 
Den er kopiert, som regel med stolthet; kokker som har slikt på menyen har liksom litt tøff holdning, og de viser at de kjenner til Fergus. 
Det er Anthony Bourdains favorittrett, han beskriver den som toast med "smør fra Gud".

Ta en tur til Finnmark kjøtt (heldige oss som har en slik butikk), be dem om å sage opp litt margbein av storfe (3 stk per person er nok). Ta dem hjem, skyll dem lenge i rennende vann. Tørk av dem, og sett dem så på høykant i et ildfast fat. Sett det i ovnen på ca 200 grader. 
Etter ca 20 minutter er de ferdige. 
Denne tiden har du brukt til å lage persillesalaten: 
Finhakk 1-2 sjalottløk. Grovhakk (eller disiplinér, som Fergus sier) en stor bunt med flatpersille (uten stilker). Bland dette med en liten neve med små kapers. Rett før servering, ha i litt dressing, bestående av veldig god olivenolje og saft fra fersk sitron, salt (litt mindre enn vanlig) og pepper.

Skjær opp landbrød, to skiver per person. Press dem ned i en skikkelig varm grillpanne, slik at det blir svimerker (begge sider). Servér margbein, brød og salat på tallerkener. Skrap ut marg (med teskje, kanskje til og med bakenden), legg på grillet landbrød. Dryss over bittelitt havsalt (Maldon). Legg deretter på litt persillesalat. 

Ingen drikk kan ødelegge denne rett.


Veldig godt.

søndag 17. november 2013

Det finnes kanskje mat jeg ikke liker?

Tanken har slått meg i det siste, siden jeg nå har bestemt meg for å spise rakfisk, i alle fall en gang, før nyttårsaften.

Jeg mottok en e-post her forleden, som kunne fortelle hvilke viner som ville være bra til rakfisk. Det fulgte til og med en oppskrift.
Ikke egentlig på rakfisken, men på tilbehøret.
Hva er rakfisk, da? Det er fisk som er fermentert, råtnet, om du vil. 
Det er maten som folk gjerne har sagt er "typisk norsk", maten vi har ledd av, lizm.

Noe av det beste i verden er fermentert; øl og vin er det, kjøtt og fiskeretter er det, og tenk på alle gønnsakene som er gjort med fermentering? 
Surkål. 
Tenk på all pickles? Gjærbakst, eller surdeigsbrød? 
Fiskesaus.
Bakterier og sopp, hva hadde vi gjort uten dem? 
Fermentering og gjæring er fundamentalt. 
I alle land.

Hvem fant opp dette? Jeg er usikker, det kan jo ha vært en ulykke (som med lutefisken), men, sjansen for at vi snakker fattige mennesker som trengte en måte å preservere mat på, er overveiende stor. 

Vi skriver midten av november, og til og med jeg har begynt å tenke på jula.
Det er utrolig!
Det kan ha noe med at man skal feire jul hjemme i år, med eget juletre og greier (det første sådanne i historien).
Men jul midt i november?
Kanskje et hint om å gjøre unna rakfisken i god tid før selve jula. Altså, før (de unge) gjestene kommer?
Heller ha et rakfisklag. Jeg har veldig lyst til å prøve på noe slikt.

Eyvind Helllstrøm anbefaler å starte med potetene:

Press mørt kokte mandelpoteter gjennom sikt direkte på serveringsfat eller tallerkener. Skjær så rødløk i syltynne skiver (gjerne med mandolin), skyll dem i kaldt vann, la det renne av. Finhakk hardkokte egg, plommer og hviter separat.
Sjekk rakfisken, napp bort eventuelle bein. Skjær den så i passende gaffel(!)biter.
Anrett rødløk, hakket egg, fisk, gressløk og dill oppå potetmassen. Smelt godt smør til nøttebrunt, øs det forsiktig over fisken rett før servering.

Servér med ekte rømme, ekstra hakket egg, flatbrød og potetlefse.

Drikke til slikt?
Utgangspunktet for denne artikkelen var jo en e-post om viner til rakfisk, og oppfordringen der var moderne tyske rieslinger med litt restsødme. Til det er det bare en ting å si: Go!
Øl og akevitt er heller ikke dumt, men pass på at akevitten er god (så du slipper å fryse den ned).
Hvis du i tillegg handler inn litt kult øl, så må jo dette bli bra. I helga prøvde jeg juleøl fra Ægir, Ylir julebrygg. 
Det bør kunne gå til slik mat. Det var i alle fall 

sinnsykt godt.

søndag 10. november 2013

Øl er ikke den nye vinen

Hvis du blir spurt om hva som er din favorittdrikk, hva vil du da svare?

I mitt tilfelle, så er det ingen tvil; på suveren førsteplass finner vi… vrrrrrrr…badabish….: 
Vann!

Ikke vann som i flaskevann à la Imsdal, men vann som i rettfraspringenvann. Jeg synes at det er veldig godt, som seg selv, med bobler fra Sodastreamen, eller som varmt tryllemiddel overfor kaffe eller te.
Vann, rent vann, som i det siste glasset med vann man drikker før man legger seg for kvelden (rett etter tannpussen). Det er og blir det beste man kan drikke. Sunt er det, og jeg drikker mye av det, selvom jeg ikke har med meg (tåte)flaske overalt.

På andre plass?
Vin har jeg udelt glede av, i alle fall hvis vinen er god. 
På samme vis er det med øl, har jeg etterhvert funnet ut. 
Jeg liker øl, ikke bare som tørstedrikk på byen, eller som akkompagnement til diverse typer mat. 
Jeg synes det er moro og interessant å bare smake på det, og jeg bruker  "vinbegrepsapparatet" mitt når jeg overfor meg selv skal beskrive det jeg drikker;  hva slags farge? lukt? aroma? mulige kombinasjoner med hva slags mat? 

Ikke at jeg har blitt en ølhund, men mine turer på polet har i det siste gitt noen nye typer øl i polposen (men det har enda ikke skjedd at jeg bare har hatt med øl hjem fra polet). 
Øl er ikke lenger bare pils eller lager;  det er IPA, porter, stout og alt mulig rart. Det er mange smaker der ute!
Mange av disse smakene blir til og med formidlet av norske produsenter; ikke bare av de store industriprodusentene, men av små entusiastiske bryggerier rundtomkring i det ganske land. Kanskje det er det som gjør det så moro?

Vin er i utgangspunktet "gjæret saft av modne druer". Øl har noen flere ingredienser: byggmalt. humle og vann (i følge renhetsloven av 1516). I dag blir begge typer drikk som oftest tilsatt gjær, selvom det også har blitt moderne å gå tilbake til røttene ved å la brygget spontangjære (som det heter blant ølbryggerne, vinprodusentene snakker om naturvin).

Det som alltid har fascinert meg med vin, er at man har (hvis man vil) mulighet til å la vinen smake av området der den kommer fra. På vinspråket heter dette "terroir" (jordsmonn, sol, drenering ++). Dermed har man muligheten til å si at vin er et jordbruksprodukt, og at de som lager vin er bønder (eller, mer presist, de som dyrker druene er det). Videre kan man til en viss grad hevde at vinen ikke blir bedre enn kvaliteten på druene. 

Kan man si noe tilsvarende om øl? 
At ølet ikke blir bedre enn kornet som blir til maltet? vannet? humla?
Det ølbryggere gjør, og som mange av dem er nøye med, og flinke til, er å velge forskjellige typer humle, forskjellige typer malt (mange av dem lager sin egen), samt at de manipulerer vannet (kalsium, sink, gjør det tyngre). 
Videre bruker de krydderier; ingefær, nellik, koriander, kanel… Det finnes nesten ikke det krydder (eller smakstilsetting, i helga drakk jeg et veldig godt øl som var tilsatt kaffe) som ikke kan brukes i øl, og det gjelder særlig for den øltypen som gjør seg gjeldende i disse dager; juleølet er over oss, og her virker det som om i alle fall de små produsentene har gått helt bananas. 
Det er skikkelig moro å smake på slikt øl, synes jeg. Det passer til årstiden også, med mange av de samme eksotiske krydderne som vi prepper ribba og resten av julematen med.

Det jeg dog håper at vi skal få slippe å se (men som vi ser tendenser til) er en slags overintellektualisering av ølet. At man på restaurant eller pub må ha lange diskusjoner med kelneren eller bartenderen før man til slutt sier "nei altså, helt ærlig, jeg tar en IPA jeg, gjerne den litt sjeldne som jeg fikk på ølbar i New York i forrige uke, for dere har vel den"?.

Hvis maten er bra, og/eller ølet likeså, så blir det gjerne 

veldig godt.