fredag 15. januar 2016

Godt nyttår, for pokker!

Desember 2015.


Jaja, året som gikk var vel egentlig helt fint? 

Selvom Hellas gikk til hundene, samt at hundene trakk i svarte skjorter.
Nå er det snart stuerent å være rasist, nettavisenes kommentarfelter viser at skyggesiden har blitt svart, Robert Eriksson har blitt arbeidsledig, den nye kulturministeren vil ordne opp i problemstillingen med søndagsåpne butikker, Kristin Clemet ljuger så det griner, Tyrkia (NATO-alliert og wannabe EU-medlem) kjøper og selger IS-olje, Tjommi Berg blir statssekretær under minister Per Sandtjommiberg, Altaposten holder koken som en skikkelig dårlig avis, de blåblå har begynt å lukte skikkelig på privatisering av NRK (godt hjulpet av furtne aviser som ikke har fulgt med i timen), Kringkastingsrådet oppfordrer til og med til mer høyreorientert satire i samme kanal.

Er det bare sorgen?

AP kjører bulldoser i Hammerfest, MDG er udugelige, snøen laver ned og vi må holde ut med JernErna i nesten to år til. Dog, får de tatt knekken på NRK, blir det kanskje 6 år, og da har Tjommi Berg kanskje rukket å bli minister by himself, og Sandtjommiberg har kanskje blitt forsvarsminister; hva pokker vet vi? 
Tja, det sies at Paris 2015 ikke gjorde vondt bedre, i alle fall.

Og NUSSIR, hva annet kan man mene enn at eventuell gruvedrift i regi av NUSSIR i Kvalsund ikke er noe mindre enn en miljømessig katastrofe! Sytten lass i timen, rett i fjorden, døgnet rundt i tretti år. 
Hei, glade laks!
Hvor mange skal eventuelt få jobb der, mon tro? Det snakkes om at man må beholde i fylket den kompetansen man har i Kirkenes, og jeg lurer på hva det egentlig betyr? Hadde man drevet gruva på avtalt vis, ville det vært arbeid for folk i Kirkenes i lang tid. 
Hvor mange penger og hvor mye kompetanse dro til Australia, mon tro? 
Hei, vent, den kompetansen vil vi kanskje ikke ha?

Den gjenværende kompetansen, arbeidsfolket, skal den sendes til Kvalsund nå da, som en gjeng med leilendinger? Skal de bygge hus, få hytte i Hammerfest, redde skolene med alle barna sine?
Eller, skal de bo i brakker på hverdagene, for så å ta med seg skattekompetansen hjem til Kirkenes i helgene?
Dette blir himla stygt, og det får meg til å tenke på hva noen i nær familie formulerte: «Menn med ekte baller dumper ikke tungmetaller».

Burde det ikke finnes noe positivt å si om året som har gått?
Jo,  for pokker, det er ikke bare svart. 
Man har for eksempel en innvandringstjeneste her i byen som gjør veldig godt arbeid, selvom de sikkert er sosialister, hele hurven. De styrer godhetstyranniet, for pokker! 
Listige Listhaug skal nok få det bort, fra sin nye grensepost. Er det noe vi virkelig ikke trenger, så er det et godhetstyranni.
Hva slags tyranni bør vi gå for da?

Her jeg sitter, på Barbados, med en øl i neven (og en fordømt høylydt karaokebar i nærheten), tenker jeg at verden sannelig har fått kjørt seg i året som gikk. 
2015 var ikke bra, og det hevdes at 2016 skal bli verre, til og med her nord i verret. 
Det kan bli slitsomt.

Storm og stille.




Januar 2016.


Nå sitter jeg på Fuglenes, med en kopp kaffe i neven. Den er skikkelig god.
Middagen (med dessert) var også god.
Tidligere i dag hadde jeg en fornemmelse av at sola skinte, himmelen var i alle fall lovende.
Dog er det kaldt, og det er sykdom i huset.

Siden det fortsatt er et nytt år, kan det jo være på sin plass og sitere en gammal suring, som i 1969 var en ganske glad gutt. Diktet jeg tenker på, heter til og med Nyttårsdiktet (nærmest reprise), og det avsluttes slik: 

«DET ER HÅPLØST, OG VI GIR OSS IKKE»

Godt nyttår, dere, og la oss nå for pokker være snille mot hverandre!

torsdag 26. november 2015

Hei, Altaposten!

Tidligere i høst var jeg syk. 
Jeg gikk til legen, og denne kunne bekrefte at jeg ikke var frisk. 
Piller ble foreskrevet og jeg holdt meg innendørs.
Mitt sykeleie ble i alle fall benyttet til noe fornuftig, da jeg så Jeremy Corbyns første landsmøtetale
på internettet. 

Talen til Corbyn, sier du? Han nye Labour-lederen i Storbritannia, som fikk nesten 60 prosent av stemmene, som fikk Tony Blair til å steile, og som fikk David Cameron til å gå opp noen hakk på «Thatchermanierisme-skalen»?
Nettopp, den Corbyn, «mannen som for alt i verden (!) ikke vil trykke på en knapp som starter atomkrig, og som en naturlig følge av dette, heller ikke vil ha noen atomvåpen». 

Corbyns første tale til Labours landsmøte er artikulert og mild, og den er logisk hele veien. 
Den er også preget av høflighet.
Men, underveis påpekes det en del uhøflighet fra «den frie pressen», samt noen andre steder, hvorpå Corbyn sier: «There will be no rudeness from me» («ingen uhøflighet fra meg»).

Altså, den observante leser har nok skjønt at jeg liker Jeremy Corbyn, men ikke bare på grunn av hans høflighet; jeg liker meningsinnholdet hans. Han har noe å komme med, som jeg ser fornuften i. Det virker gjennomarbeidet, og det presenteres i en veltalende og høflig form. Det er som om talemåten preger innholdet, og jeg griper meg i å tenke følgende: Denne verdigheten som Corbyn utstråler, formen hans, veltalenheten, den har da mye å si for tankegodset han kommer opp med?
Formen preger innholdet, så og si?

Det er vanskelig å få til et innhold uten en form.
Shakespeare visste dette; Ibsen, Bach, Ellington og Chagall visste det også. 
Jon Fosse vet det helt sikkert, mange skribenter vet det, til og med mange redaktører vet det. 
Politisk redaktør i Altaposten, Jarle Mjøen, vet det også.
På sitt vis.

Jarle Mjøen er drøy kost. 
Jeg vurderer det slik at han og Altaposten har lokalpolitikerne i sin hule hånd; det virker rett og slett som om de frykter ham. Han er «den frie presses» representant i Finnmark, en politisk redaktør med Münchausens syndrom. 
En farlig mann, siden han og avisen hans er Altas premissleverandør «an sich» hva gjelder forholdet Alta - Hammerfest. Formsansen hans, eller verdighetssansen, er ganske kjip.

Fikk han kalde føtter da han intervjuet Ruth Olsen etter det siste konstitusjonelle teatret i kommunen? Tenkte han at han kanskje gikk litt langt når han tok over programlederjobben da han var i debatt med Torbjørn Aas i NRK for noen uker tilbake? Eller, var det bare å «peise på» da han blåste av faktaopplysninger fra Aas, for så å kjøre argumentet sitt en gang til?

Det toppet seg den 27.10.
Med et litt parodisk utgangspunkt.
I en gladsak i forkant av den endelige konstitueringen av Alta Kommunestyre, utspiller seg følgende i en artikkel i Altaposten: fra et litt høyt kamerastandpunkt vises flertallsgruppen som skal styre Alta kommune i de neste fire årene. De sitter nederst ved bordet, og de smiler troskyldig opp til kameraet. Under bildet finnes en særdeles talende overskrift: «Vi skal prioritere dem som sitter nederst ved bordet». 

Jeg gir meg over, og det er før jeg starter med lesning av selve artikkelen. 
Den blir etterhvert ganske skummel, når ordfører og varaordfører (samt varaordførerens partileder) er enige om å «bruke alle midler for å utsette, og senere stoppe, investeringsbeslutningen om nytt sykehus i Hammerfest».
Politikerne snakker om et sykehus «som har Alta som grunnlag», og jeg lurer på hvor de har fått den ideen fra? Hvem gir dem slike ideer? Er dette verdig tale?
Jeg leser artikkelen igjen, og fabulerer fritt: var Mjøen stolt på Altas vegne, da kommunen var representert i Nytt på Nytt? 
Satt han i godstolen og skålte?

Jeg synes rett og slett at det burde være nok nå. 
Det burde innvarsles et stopp, så og si.
Jarle Mjøen burde tenke seg om, slutte å hisse opp lokalpolitikere, slutte å få dem til å frykte ham eller avisen hans.

Vi burde tenke oss om, alle sammen.
Vi burde være venner.
Det er ingen god idé å boikotte Alta (bensinen der er kliss lik bensinen vi har her i byen) 
Altafolk burde ta en tur til Hammerfest.
Vi er gode Finnmarkinger, men vi sliter med «den frie pressen». 
Vi vil at den skal bli bedre.
Vi, Altafolk og Hammerfestinger, skal enes om verdighet og høflighet 
«No rudeness from us».


Klar beskjed.

lørdag 4. juli 2015

Sang, rim og rytme til alle.

Hva var det jeg ville ha sagt noe om?
Denne gangen?
Det blir livet, denne gangen også.
Det er jo (som vi vet) det det dreier seg om.
Her representert med sang.

Sangerinnen Syd Straw sa en gang at hun begynte å synge den dagen hun ble født. Jeg synes at det er en modig, men sannsynligvis helt korrekt ting å si. 
Min sønn kom til verden med et vræl (men det låt som en sang, det er uomtvistelig), og siden har han sunget, på samme måte som alle barn synger. De synger når de lærer språk, og de synger når de lærer å hinke. De synger hele tiden; mens de pludrer, griner eller vræler (synger).
Det er vel egentlig sjelden at det kommer noe umusikalsk fra en unge?

Synger vi nok?
Hjemme, i utelek, i barnehagen, skolen?
Jeg vet ikke hvorvidt det synges nok i barnehager og skoler. Jeg vet ikke om det synges nok i norske hjem, heller.
Men, jeg stiller meg selv spørsmålet, og det er kanskje nok til å bli uroet? 

Hvorfor må vi synge, sier du?
Fordi vi skal kose oss, selvfølgelig, men også fordi vi skal lære logikk, rytme, melodier og historie. For at vi skal klare flere hopp i hoppetauet, fordi vi hopper rytmisk, og fordi de som sveiver holder en jevn rytme. Vi skal kunne hinke lengre og lengre hver dag, fordi vi intuitivt merker at det lønner seg å synge når vi gjør det. Fordi vi skal lære fantasi, fordi vi enkelt skjønner større strukturer ved å gjøre musiske ting. Vi får til og med anledning til å skjønne sammenhenger, i den enkleste kanon, i en symfonisk sats, eller den spesielle relativitetsteorien.

Samklang, dere; å lage noe fint sammen. 
Eller, bare noe vræl.

Sang med tekst gir oss språk, samhørighet, regional identitet og nasjonalfølelse (hvis det trengs; EUs forferdelige bruk av Beethoven ser vi bort ifra her).
I det hele tatt, sang er både opplysende og opplysende, og dermed inviterende til deltagelse.
Man kan le av Margrethe Munthe (ikke akkurat likestilling), Thorbjørn Egner (idealisme er bare så ut), Andrè Bjerke (nei, forresten, han ler vi ikke av), eller andre som har skrevet gode barnesanger, men faktum er at melodiene er gode, rimene likeså. 

Hvis jeg tar feil, hvis det synges nok her i byen vår/fylket vårt/landet vårt, vil jeg gjerne vite det.
Send meg en mail på sverregj@gmail.com, gjerne med en oversikt over hva som synges. Det hadde vært supert å ikke bare anta om dette.

PS Rim og rytme uten melodi er også bra, hør bare på denne treffende strofen, hentet fra André Bjerkes ABC:

Her er Erna. Der er Sverre. 
Sverre er en vrien herre. 
Han er tverr, men hun er verre.

søndag 7. juni 2015

Livet, dere.

Hva var det jeg ville ha sagt noe om?
Livet?
For, det er vel det det dreier seg om?
Jepp. 
Det er det det dreier seg om.
Livet.
Jeg skjønner det nå.

Livets begynnelse, livet i barnehagen, på skolen, på jobben, i ferien, livet inne i den stumme østersen som fortsatt er levende når den fortæres. Livet i druene som gir liv til vinen, middager, bar- og cafébesøk. Livet i kornet, i jordbæra, det daglige livet i sildestimen, eller livet blant rovfisken som følger den.


Dreier livet seg om å overleve? Forplantning? 
Jeg er ganske sikker på at med bare disse to premissene ville livet blitt kjedelig.
Vann og brød er liksom ikke nok.
Vi kan drikke vin også. Samt saft og øl.
Litt melk, fløte i kaffen. 
Vi kan spise rømme og ost.
Kjøtt, fisk og grønnsaker.
Mat og drikke tilberedt med omtanke og kjærlighet.
Kjærlighet er nøkkelordet her.
Kanskje flere enn én zoolog har sagt at kjærligheten er det som skiller oss fra dyrene. 
Jeg er usikker på om han hadde rett, selv om jeg er ganske sikker på at stort sett ingen mennesker lever helt kjærlighetsløse liv. Dog tenker jeg at enkelte dyregrupper behandler hverandre med mer kjærlighet og respekt enn noen mennesker behandler hverandre. Det kan hende at noen zoologer har teorier om dette også.

Hva så med fornuften, eller analysen, kan den bringe oss videre i å utvikle livet? Ikke bare vårt liv, men livet til druene, silda, torsken? Hva med jordbæret, eller jordbruket. Vil fornuften eller analysen være nok til å avdekke urettferdighetene i verden?
Jeg er sikker på at vi er enige i at svaret sier seg selv; det er mye som er forferdelig i verden, og mye av det verste som har vært gjort mot menneskeheten, er med fornuften/analysen som fremste redskap.

Fornuft er altså ikke nok. Kanskje ikke kjærlighet, heller. 
Respekt trengs, og etikk, så klart. Dermed også noe så sært som moral. 

Moderne politikere synes ikke å like begrepet moral. De dekker seg bak å forveksle moral med moralisme. Dermed kan de avfeie moralske spørsmål med å si at «vi kan ikke stoppe utviklingen». 
Jeg synes at det er forstemmende å høre slikt, og jeg er ganske sikker på at det finnes politikere i byen vår/fylket vårt/landet vårt (verden?) som angrer bittert når de har latt moderne Münchausener eller generelle snyltere få innpass i for eksempel hvordan fisket skal forvaltes. 

Nettopp; det er livet det handler om, og det er pinadø et politisk liv.

Fylt med kjærlighet.
Fra begynnelse til slutt.

søndag 5. april 2015

Lam til påske, sier du? Eller, til Pesach?


Spiser vi lam, til minne om jødenes flukt fra Egypt? Hvor lammeblodet ble brukt for å vise guden hvilke barn han ikke skulle drepe?  Nope, vi spiser lam fordi det er godt, og er vel forlikte med det.

På våre breddegrader burde lam i påsken være ganske så unaturlig, siden vi slakter lam på høsten. Men, når det er sagt, så spiser man jo frosset lam hele året, gjerne fra New Zealand også. Lam er veldig godt, rett og slett, og et ovnsbakt lammelår er super mat. Har man greit med garnityr og noen gode poteter, metter et lammelår på over tre kilo en stor familie. 
Rester blir det også; man kan renskjære låret, hakke opp kjøttet, steke det i panna med hvitløk, chili og kanskje litt soya. Kanskje til og med litt ketjap manis? FInhakket vårløk til slutt?
Nydelig i pitabrød, eller med ris eller nudler til.
Det renskrapte beinet fryses ned til senere kraftkoking.

Kan man gjøre lammelår på en ny måte? Er det noen vits? Jeg vet ærlig talt ikke, men i min jakt på «en ny vri på lammelåret» endte jeg opp med ansjos, som i denne sammenhengen i alle fall er nytt for meg. Samtidig tenkte jeg at det kan være en ny vri å se seg litt tilbake? Derfor lager jeg fløtegratinerte poteter til, rett og slett fordi det er veldig godt. Annet garnityr? Hardt stekt sopp (delt i to eller fire, lite olje i starten; salt og pepper, oregano, en klatt smør helt på slutten), og stekte rotgrønnsaker, glasert med god appelsinjuice.

Jeg lager en slags pesto med ansjos, hvitløk og olivenolje. Litt på gefühlen blir det, men 4 store hvitløksfedd er bra, sammen med (kun) filetene i en ansjosboks fra Abbas (annen ansjos duger selvfølgelig også, men siden jeg er usikker på målene her, bruker jeg Abbas som rettesnor). Dette har jeg over i den smale beholderen som fulgte med stavmikseren, sammen med 3 spiseskjeer olivenolje. Stavmikseren går nedi, og og det mikses lenge og vel. Ettter en stund sjekker jeg; er det litt tynt? I så fall, litt mer olje. mikse igjen. Til slutt har jeg noe som minner om majones i konsistensen (ikke så rart, egentlig, siden dette også er en emulsjon). 

Så begynner jeg med lammetlåret. Det saltes og pepres godt, før jeg, med slikkepott, smører inn lammet med ansjospesto (noen vil kanskje savne rosmarin her, men jeg har funnet ut at i denne oppskriften, er det ikke nødvendig). Jeg legger det i ei langpanne inn i ovnen, som hoilder 150 grader) Lammet er fint rosa inni når steketermometeret viser 65 grader. Ta det ut av ovnen, og la det hvile udekket i minimum en halv time. Det blir ikke kaldt i løpet av den tiden, slapp av! 

Skrap godt i langpanna, hell på vann, skrap mer, sil over i en kjele. Hell på like mye rødvin som du har kraft. Kok opp, og la det syde en stund. Også her er det bra med en solid klatt kaldt smør mot slutten. Dermed er sausen ferdig.

Potetene skrelles, deles opp i to millimeter tykke skiver, for så å bli lagt i en kjele. Strø over litt salt. Dekk med fløte, krydre med bittelitt revet muskatnøtt, samt enda mindre cayennepepper. Kok opp, og la koke i noen minutter. Hell over i en ildfast form, strø over rikelig med smaksrik ost (ikke «topping»). Sett i ovnen, som nå er skrudd opp til 180 grader. La det stå i ovnen til det bobler skikkelig, og osten har fått mørk gylden farge. 

Mens kjøttet hviler og potetene er i ovnen, stekes centimeterstore terninger av rotgrønnsaker (gulrot, kålrot, sellerirot, pastinakk++)på høy varme i olje. Det saltes og pepres godt, og røres hele tiden. Når grønnsakene er gjennomvarme, med en fin stekeflate, has det i en skvett med god appelsinjuice. Rør litt til. 
Ferdig!

Med litt flaks er nå alt klart. Samtidig.
Få alle tilbords, sett frem alt utenom kjøttet, som skjæres opp (på langs) og legges på fat i siste sekund. 
Servér!

Veldig godt, og ansjosen gjør susen.

Vin? Den må være rød.
Jeg har, ved flere anledninger prøvd både Rioja og vestisde Bordeaux, og jeg vet hva som er min favoritt (smilefjes).
Dessert? Lettbrente (skibrenner, brunt sukker) appelsinfileter med vaniljesaus.



mandag 9. mars 2015

Merk: dette er en tekst.

Jeg hadde tenkt å skrive en artikkel om emotikoner (smilefjes) 
Om disses plass i vår tid? (klokke)
Det burde vel kunne være aktuelt? (tommel opp)
Det er i alle fall verdt å se nærmere på? (lommelykt)

Jeg tenkte først ordentlig over dette med emotikoner etter en sikkerhetssjekk på flyplassen i Tromsø (en evighet siden (klokke)(sky); en kar fra Securitas (uniform) stod ved den dingsen hvor man kan gi tilbakemelding om hvordan sikkerhetssjekk-opplevelsen har vært. Han så seg rundt, trodde at ingen så ham, før han - i rasende fart -  trykket på den grønne smilefjesknappen minst ti ganger (smilefjes). Det var ganske pussig å observere, ikke bare fordi han åpenbart jukset, men det fikk meg også til å lure på hva han trodde han kunne oppnå med det?

En maskin med tre trykknapper, et grønt smilefjes, en gul strekmunn, en rød surmunn. De som skal gjennom sikkerhetssjekken har disse alternativene. Vanligvis trykker jeg ikke på noen av knappene, hverken på flyplasser eller andre steder hvor slike automater finnes. Dog, jeg husker at jeg en gang trykket mange ganger på rød knapp (surmunn), rett og slett fordi jeg var litt sur, egentlig før sikkerhetskontrollen! (smilefjes) 
Gikk det ut over noen? Gikk en statistikkurve ned i kjeller’n på grunn av en suring? (surmunn) Ble noen forbanna? (muskelarm)(muskelarm)(bombe)

Det var Forrest Gump som fant opp smilefjeset (blunkefjes), men jeg tror ikke at han ante hva han satte igang. Hverdagen av emotikoner, det være seg i sms’er (telefon), snap’er (telefon), e-poster (tastatur), offentlige instusjoner (offentlig bygg), flyplasser (fly), butikker (TV)(sigarett) og jegvetikkehva (lyspære) er formidabel. 
Har vi sett en topp? Kommer det noe nytt snart? Blir neste versjon av operativsystemet på telefonen (telefon) min utvidet med enda flere? Kommer alle symfoniorkesterets instrumenter til å være representert? Man kan jo illustrere en fortelling om jakt med et horn (smilefjes), en boksekamp med en gong-gong (smilefjes), og eventuelt «Bolero» med en lilletromme ((surmunn), fordi den er for de innvidde).

Hva med servicen på selve flyturen (fly), etter at man allerede har vært gjennom en kjip sikkerhetskontroll? (surmunn) (uniform)
Når man må kjøpe (surmunn) kaffen (kaffekopp), med kredittkort (kredittkort) (surmunn) (surmunn) slik at - hvis du sitter midt i flyet - knapt rekker å få betalt den sure kaffen (surmunn)(tommel ned), før kabinpersonalet sier at de setter pris på om du verdsetter servicen ombord med et tasterykk på vei ut? (surmunn)

Tre alternativer, i tre farger. Alle skjønner slikt.
Hva om trafikklysene får munner? (smilefjes) Samt en eventuell knyttneve (knyttneve) hvis man er sen etter at det grønne lyset har kommet? (smilefjes)(smilefjes)(knyttneve)(lyspære) 
Hva med generelle offentlige tester/prøver, som teoritesten på kjøreskolen? (bil) Istedenfor 1X2? Det kunne kanskje vært moro, men jeg er avventende (strekmunn). 

Kanskje tippekupongen slutter med HUB (fotball), og begynner med emotikoner istedet? Kanskje for vanskelig? (surmunn)

Skolene (skolebygg)(blyant) i kjølvannet av PISA-testene? Kan man ende opp med et lass av vurderingsark for å ha en følelse (hjerte) av kontroll? Kan man begrense vurderingene til tre emotikoner, nemlig smilefjes, strekmunn og surmunn? (strekmunn) Eller, er vi der allerede? (blunkefjes)

Hva med eksamen på videregående? (skolebygg) (kjærestepar)
«Hvem er statsminister i Norge» (globus), lizm?  Istedenfor 1X2: (smilefjes) Per Sandberg, (strekmunn) Jonas Gahr Støre, (surmunn) Erna Solberg. Det kan bli både humor og misforståelser av slikt.

Hva med et vurderingsskjema av hvordan menn ter seg på toalettet? (toalett) Strekmunn hvis ringen er uten små dråper (smilefjes), smilefjes eller fyrverkeri hvis lokket er lagt ned? (blunkefjes)
Kan dette være noe for utelivet? (ølkrus)(vinglass) For å vise at man tar sitt publikum (gutt og jente)(hjerte) på alvor? (euroseddel)
Kommer motsatsen? (viskelær) Kommer sms’ene (telefon) uten smilefjes? (strekmunn) Mailene? (tastatur)

Tendensen nå er å fylle opp med massevis av småbilder som klæsjes sammen, litt sånn krøssklepping. (stikkontakt)(sprøyte)(brødrister)
Hva med en lommelykt, en geit, en banan og et badekar? I en sms (telefon) som refererer til Trygdekontorets (offentlig bygg) pornoepisode? (agurk)(hjerte)(lolmunn)


(klokke)(briller)

søndag 11. januar 2015

Ei seg selv nok.

Jeg har ikke ny bil, og dermed ingen nyttårsforseter.
Nyttårsforsetter har jeg nok heller ikke, foruten de som alltid er der: jeg skal bli snillere, flinkere, drikke mere vann, spise sunt… de vanlige tingene.
I tillegg skal jeg fortsette å tenke over hva det vil si å bo i en by som vår, og hva det vil si å gjøre det bedre å bo her (ikke «enda bedre», «bedre» er nok).

Jeg liker å reise, av forskjellige grunner. Det kan være mat og drikke som frister, kanskje i kombinasjon med sol. Kanskje musikk og andre kunstopplevelser? Bonusen man får av slike reiser, er å komme hjem igjen. Man ser sitt eget med nye briller, eller man får en nødvendig bekreftelse på det man oppdaget ved forrige hjemkomst; gleden ved å ha rent og kaldt vann i springen, at man har en jobb å gå til, eller at man har offentlige systemer som hjelper til, hvis så ikke er tilfelle. 
Når alt kommer til alt, er man egentlig ganske glad for at man bor i Norge. 
En god venn av meg bruker å si at hvis man er født i Norge, så har man allerede trukket vinnerloddet. Jeg tror at han har rett. 
Videre tror jeg at hvis man bor her hvor vi bor, så har man muligens fått en bonus, fordi Hammerfest er plassert slik at vi kan dra inn mye penger. 
Slik er det, og det lever vi glatt med, selvom vi ikke har gjort det så lenge.

Har vi fått voksesmerter?
Det vet jeg egentlig ikke nok om, siden jeg flyttet hit i 2006.
Har vi fått mer selvtillit overfor Alta?
Muligens, selvom herværende avis (på forbilledlig vis) ikke bidrar til det.

Vi bor altså i en god by med mange gode mennesker. Flere jobber til og med på heltid for at vi skal trives her, og fortsette med det (vi holder de offentlige, lovpålagte institusjonene utenom).
Vi har de frivillige organisasjonene; folk betaler kontingent for å kunne redde liv, eller for å få lov til å merke turløyper.
Noen (inkludert meg selv) riskerer egen (eller andres) kapital for å lage et hyggelig utested, en god butikk, café eller restaurant. 
Slike tilbud er egentlig dog (i et Maslovsk perspektiv) de minst viktige. Enkelte undersøkelser vil til og med ha det til at disse tilbudene ikke er avgjørende for eventuell tilflytting. 
Kanskje slike tilbud er til for å hindre fraflytting (øke «bolyst»)?

Det jeg vel egentlig vil si, er at byens sørvistilbud mest er et tilbud til de som bor her. Det er de som er «stamkundene», de som kommer tilbake, helst flere ganger. 
Stamkunder er viktige, enten de er i form av abonnenter, kolonialkunder. ølhunder, bilister, rockekonsertgjengere, i det hele tatt…!
Man lever av dem, stamkundene, om man driver restaurant, bensinstasjon eller gatekjøkken.
Hvis man ikke lever opp til den standarden kunden er vant til, blir det ofte til at kundene trekker andre steder, eller drar på hytta, eller drar hjem, og blir der, i hjemmet. 

Turister? Slik jeg oppfatter det, er ikke denne byen en typisk turistby, ei er den heller en gjennomfartsåre for turister (med mindre man regner med hurtigruteturister, men de er det vel bare Hammerfest Turist og Isbjørnklubben (en levende anakronisme) som tjener penger på?).
Arctic Race of Norway? Muligens var det noen miskalkulasjoner hva tilreisende angikk; kanskje kan man skylde på været, men de store ringvirkningene har vi kanskje ikke sett enda?

Så, hva var det jeg egentlig skulle ha sagt? At vi skal ta vare på stamkundene våre, at de andre er en bonus, samt at man kan ta seg en tur ut i ny og ne.
Ut på byen, ut av byen, ut på landet, ut av landet.

Påfyll. Perspektiv.


Godt nyttår.