2020

På minussiden:
Jeg har ikke fått reist så mye som jeg gjerne skulle ha gjort:Tenerife, Kreta, Cape Town... alle utgikk.
Det sosiale livet har vært begrenset.
Min mor er dement og bor for langt unna.
Jeg har ikke spilt så mye, men klager ikke så veldig på det, egentlig.
Jeg skulle gjerne ha vært i en begravelse.

På Plussiden:
Jeg er ikke fattig.
Jeg har kone og barn. Vi er friske.
For meg er det supert når utelivet stenger klokka 00.00.
Jeg har gitt ut et album som jeg er veldig fornøyd med, det inkluderer eget trommespill.

Wikipedia++ forteller meg at disse døde i løpet av året (de har alle hatt mye eller lite (dog noe) å si i livet mitt (er det heldig at det bare er en kvinne på listen?):

Karl Sundby (Hitlers barndom)
Terry Jones (Monty with a funny voice)
Hans Petter Hansen (han kommer snart igjen?)
Lyle Mays (veldig mye)
Jahn Teigen (konsert i Ibsenhuset, ca 1980?)
Alf Cranner (Din tanke er fri)
Jon Christensen (det meste)
Finn Eriksen (Lappland)
Kjell Karlsen (fippskjegg og musikk)
McCoy Tyner (piano, sløyt skjema)
Max von Sydow (Det syvende seglet, Three days of the Condor, Pelle Erobreren)
Krzysztof Penderecki (musikk)
Knut Bohwim (morofilm)
Maj Sjöwall (krimbøker)
Mary Kanté (Yeke Yeke)
Carlos Ruiz Zafon (bok)
Harald Are Lund (musikk)
Gary Peacock (bass, mest i trio)
Carl Reiner (film)
Bent Fabricius-Bjerre (musikk og film)
Alan Parker (film og musikk)
Sean Connery (film)
Sven Wollter (film)
John Le Carré (bøker og film)

 

Musikken?
Jeg hører gjennom mye musikk i løpet av et år, men ikke alt fester seg, lizm?
Strømmetjenesten min forteller meg at jeg hører på mye 80- og 90-tallspop, samt at rock på det nærmeste er fraværende.
«Astrid Lindgrens bãsta visor» topper mine lister, og der er det mye gull; uryddig. men bra spill, og sangprestasjoner til å le av (på en god måte). Milevis unna synginga på moderne barne-tv (Brannmann Sam er verst?)

Best musikk 2020:

Sondre Lerche
Ron Sexsmith
Rufus Wainwright
Valkyrien Allstars
Harald Lassen
Mall Girl
Jonas Alaska
Petter Carlsen
Kirsti Huke
Øyvind Brække
Sverre Gjørvad

Beste bok, lest i 2020:

Mikael Niemi, Koke bjørn

Best mat 2020:

Le Benjamin

2016 ANNUS HORRIBILIS

Mitt første innlegg i denne spalte i 2016 var ikke så veldig positivt. Dog forventet jeg at 2016 skulle bli bedre enn fjoråret. Jeg gikk inn i året med fynd og klem, men ender nærmest med å melde «pass» ved årets slutt

La meg presisere at jeg tenker i makroformat her:

Paul Bley, Pierre Boulez, David Bowie, Berge Furre, Ettore Scola, Tias Eckhoff, Umberto Eco, Harald Devold, Prince, Kai Henriksen, Muhammed Ali, Karla Siverts, Jon Klette, Toots Thielemans, Dario Fo, Leonard Cohen og Fidel Castro; alle disse var mennesker, som på sine vis, har betydd noe for meg. 

Noen har blitt nære selvom de egentlig har vært pokker så langt borte. Andre har vært (ikke så  langt) borte en stund (de var nære i en annen by), for så å bli veldig nære fordi de nå er døde.

Er det det som skjer når en fyller femti? At det går skikkelig opp for en at en er dødelig. Er det da man virkelig begynner å lese nekrologer? Jeg vet ikke, men «det får’n te å tenke», som man sier der jeg kommer fra. Kanskje man tenker litt ekstra også, da man har blitt far i moden alder?
Kanskje det er Donald Trumps opprykk som har gitt tankespinnet mer fart; en splitter pine gal realitystjerne som skal regjere over en nasjon befolket av tjuver, religiøse gærninger og blinde frihetspatrioter. Signalene han har gitt med hensyn til hva slags folk han vil ha i sin administrasjon er foruroligende. Hva tenker man om at kullindustriens mann i landet tar over miljøverndepartementet? Varme er bra for kroppen, lizm?

Den natten Trump ble valgt, var jeg egentlig ganske sikker på at det ville gå som det gikk. Ikke på grunn av Thomas Seltzers kusine i Texas (en god dokumentar på NRK1), ei heller på grunn av Michael Moores virkelige bekymring i et intervju foretatt av «denne Gelius». Det var heller summen av de to, Seltzer og Moore, som fikk meg til å frykte utfallet; Moores debutfilm fra 1989 «Roger and me». (uten å gå i detalj om denne) skildrer det som Seltzers reportasje gjorde 27 år senere (like lenge som Mandela satt i fengsel). Moores’ film har vært pensum for økonomistudenter ved toneangivende universiteter (en jeg kjente, som døde i år, gikk på Harvard, og han fortalte det, så det så!), så derfor slår det meg at det ikke burde være overraskende, i alle fall ikke for økonomer, at Trump vant. 

Dermed kan man vel slutte at amerikanske økonomer, som har sterk innflytelse på resten av verden… osv. 

Dette er kjipe greier, og jeg ser ikke lyst på fremtiden, i alle fall ikke mens vi har den regjeringen vi har i Norge. Jeg mener, hadde Listhaug vært amerikansk (i sitt eget hode er hun nok det, skikkelig fullblods republikaner), hadde hun vært en sterk kandidat til en post i den kommende Trumpadministrasjonen. Listhaug er dog norsk, og vi må sannsynligvis utstå henne i minst ett år til.
Muligens kommer da Støre, som mener at Thomas Pikettys teorier gjelder for hele verden, med unntak av i Norge.

Skjer det ikke noe positivt, sånn mot slutten av året?
Joda, dattera til kona reiser til Standing Rock, vi kan fortsette å spille Prince på plate, spise mat av  gammelt og vakkert porselen, lese «Rosens navn» på nytt, glede oss over at ungdommen ikke husker at vi før i tiden handlet over disk på polet; vi kan se «Vi som elsket hverandre så høyt» en gang til, vi kan håpe på flere «store opplevelser på små steder», vi kan digge jazzmusikk som fortsatt låter hipt og moderne, lese Ali-intervjuer på nytt, tenke at Grisebukta er mer enn ei bukt; vi kan til og med spise god norsk mat, på Smalhans-vis. 

Dessuten: vi kan la være å spise «Originalt Juleskum», og vi kan begynne å følge Jonathan Pie på Facebook (eller endre steder). 

Goddamn, det er alltid noe positivt oppe i all miseren, og det er det viktig å huske på.

Kanskje, om ca fire år, har det gått så langt i «Den Frie Verden», at en Sandersinspirert president inntar det som i en stund har blitt omtalt som Trump Tower, avdeling DC. Kanskje det ender der?

Underveis kan vi synge med Otto Nielsen:

«Tenk så herlig det skal bli

når vi en dag kan si

he is dead and he will lie down».

Ha en god adventstid, og en riktig god jul.

Fra og med nå bør det bare gå en vei.

PS Nylig døde visekunstneren Ivar Thomassen. Han var et godt menneske, som jeg kommer til å savne.

Hei Mester.

Så, hva var det jeg skulle ha sagt? Denne gangen?

Jo, jeg skal gå rett på sak: jeg liker ikke byråkratiske moteord. Ei heller byråkratiske uttrykk.
Hvordan definerer man slikt?
Vanskelig, men det er absolutt ingen byråkrater som har funnet dem opp. Det er mere at de fanger dem opp, kanskje fra idretten («samhandling», «arena») musikken («musikalsk»/«umusikalsk»), eller helt streit språk («robust»).
Noen ord kommer og går, mens andre biter seg fast og blir en del av hverdagsspråket.
«Arena» er en stayer; i min 25-årige karriere som musikkutøver har dette ordet fulgt oss. 
Fortsatt synes jeg at ordet stort sett brukes på umusikalsk(!) vis.
Det seneste moteordet som jeg kjenner til er…
Vel, dere får vente litt, siden jeg først har en liten historie å fortelle:

I vår møtte jeg i et forum der man kunne lufte pedagogiske og faglige ideer til grunnskolen. Jeg fremførte ideen om at man burde ta musikkundervisningen mer alvorlig enn man gjør i dag. Jeg følte at jeg fikk litt gehør for saken, til og med, og et forumsmedlem var hjertens enig: hvis man for eksempel satte opp, la oss si en musikal (eller et utdrag), kunne noen jobbe med scenografi, mens andre kunne jo dra i snorene til sceneteppet? Dermed var det mulighet for mange å oppleve »mestring»?
 Min første innskytelse var at noen kunne synge og spille også.

«Mestring», dere, det er tidens melodi, og deler ved bruken av ordet synes jeg er ganske kjip.
Selvfølgelig, gleden ved «mestring» skal ikke underslåes. Ikke i det hele tatt.
Det er klart at å endelig skjønne logikken i et regnestykke, det er jo helt supert.
Dog, jeg synes at hvis man klarer å få en elev til å sette pris på logikken, kanskje til og med se det som en matematiker kanskje ville kalle skjønnheten i regnestykket?
Da snakker vi motivasjon.

Så, hva med musikken? Hva med å oppleve den, høre skjønnheten i den? Hva med å oppleve kunsten, kulturen?
 Det er kulturen og kunsten som definerer oss som mennesker (sammen med evnen til å elske), og noen argumentasjon for dette gidder jeg ikke å komme med (selvom det finnes et fake Churchillsitat man kunne ha brukt).

Jeg tenker at ordet «mestring» nærmest har blitt en didaktisk hvilepute, et begrep som fratar voksne ansvar. La meg, med en gang, si at de «voksne» her ikke er lærerne. Det er heller de voksne som lager planer, de som tenker at hva man lærer ikke har en verdi i seg selv; at det er et middel for at man skal bli gode produsenter og konsumenter. Kulturen og kunsten er på vei ut med badevannet, og inn fra høire kommer EDM, Pantelånerne i Vegas, Svenske Hollywoodfruer, proffboksing og Donald Trump.
«Vi morer oss til døde», som Neil Postman så treffende sa det.

Nope, jeg er ikke glad i mestringsordet; ikke i det hele tatt. Det tar fokuset bort fra gleden av å kunne, gleden over å gjenkjenne, gleden av å fremføre kunst.
Gleden over fellesskapet, fellesopplevelsen

André Bjerke sa det for lenge siden, i diktet «Kunstneren».
Her er de to siste strofene (resten kan du google):

Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formglede fra det
og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade,
og se, det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,
og broer og byer og skip vil det ingenting bygge.

Driv kunstneren ut, all lek vil du dermed fordrive,
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige «nytter»
er formen som føler, er diktet som ser, er tonen som lytter.


Snakkes!

Smak på denne!

Tja, denne gangen handler det om «Den gode smak».
Samt litt om smakløshet.
Intet mindre.

Det finnes noe som på engelsk kalles «acquired taste». Dette uttrykker noe slikt som at smak kan læres. Et eksempel er oliven, som nesten ingen liker den første gangen de smaker. Det tar litt tid; man må prøve flere ganger. Det handler om tilvenning, selvsagt.
Som min lille sønn, som her om dagen smakte jordbær for første gang. Han spyttet det umiddelbart ut, hvorpå han tenkte seg om, tok et nytt jordbær og puttet det i munnen. Bæret ble en stund i munnen, og det så nærmest ut som om han vurderte både smak og konsistens. Øynene smalnet, før også dette bæret kom ut.
Det gikk litt tid, før han nok en gang tok et bær i munnen. Denne gangen var entusiasmen påfallende, og det røde jordbæret ble tygget og svelget. Han så fornøyd ut, gutten.

Smak kan læres.
Ettertrykkelig bevist.
Stolt pappa.

Østers, er det egentlig godt, eller er det bare slim? Kan man lære å like dem?
Jeg digger østers!!

Allerede der, ved bruk av det rånete uttrykket «digge» (samt utropstegnene), avslører jeg ett av i alle fall to: jeg kan komme fra et sosialt lag hvor østers ikke er vanlig (lite kultivert språk), eller jeg kan simpelthen være veldig glad i østers (men, er det ikke litt forutinntatt at folk som er glade i østers har et kultivert språk?).
Hadde jeg skrevet at «jeg er veldig glad i østers, særlig med et glass Chablis til», ville jeg muligens ha avslørt en litt boklig lærdom om matching av mat og vin (som de riktige østerselskerne vet ikke fungerer særlig bra). Altså et «wannabe»-aspekt her, også.

Jeg begynte å røyke i veldig tidlig alder. Det var sosialt betinget, fordi jeg gjerne ville være en av de kule gutta. Hvem hadde bestemt at røyking var kult? Jeg er ganske sikker på at det ikke var de som satt på rista på Samvirkelaget.
Statistisk sett burde jeg muligens ha havnet på skråplanet nå, i det minste vært alkoholiker. I stedet har jeg blitt alkohol-liker, som synes at kombinasjonen østers og Sancerre er fabelaktig.

Selve smaksbegrepet er vanskelig.
Hvis man diskuterer slikt (og det bør man, hele tiden; det er utviklende), er det viktigste spørsmålet: Hvor ligger definisjonsmakten?
Så kan man for eksempel spørre om hvorfor ruccola plutselig ble hipt? Hvorfor er pizza og kebab ungdommens prefererte mat? Hvorfor er mikrobrygget øl det eneste saliggjørende for tiden (men, litt på vei ut blant hipsterne)?

Jeg tenker på smakløshet også.
Denne tekstens idé var faktisk å si noe om smakløshet, begrepet som ikke bare benevner mat og drikke (ikke vond, bare smakløs), men mye annet også.
Kan man snakke om smakløs kunst?
Der har jeg trøbbel, men man kan snakke om smakløs musikk, helt klart; da er vi inne på musikk som likegyldighet (og dermed ikke ment som kunst). Det er dog mange meninger om dette (smak og behag, lizm).

Finnes det mennesker uten smak? Eller, finnes det mennesker som fremstår som smakløse, fordi de ikke bryr seg? Det er mye dritt i verden, som følge av menneskers smakløshet, det er jaggu sikkert.

Her kommer et eksempel til slutt:
Konsertgjengere er ofte smakløse mennesker, rett og slett fordi de ikke bryr seg. De betaler ofte dyrt for å komme seg inn på konsert, hvorpå de gir katten i selve konserten, de skriker gjerne høyt til hverandre, rett og slett for å overdøve musikken. Om de klapper mellom låtene? Glem det, de har jo en øl i neven, og dessuten er det mellom låtene såpass lite lyd at det går an å snakke med kompisen.
Det kan av og til være kjiipt å være konsertgjenger.
Jeg har tenkt det lenge, og jeg har tenkt at det er et lokalt fenomen, noe det (gudskjelov) viser seg å ikke være. Jeg har lest mange innlegg om emnet i det siste, hvorpå musikere har kommet med sine historier.
Vi trenger altså å avlære smakløshet og ignoranse i dette landet, og for å få det igang, foreslår jeg at vi begynner med oss selv. 
La oss alle starte her.

PS Neste gang min lille sønn ble tilbudt jordbær, ville han ikke ha det i det hele tatt.
Men, han digger vannmelon!!
Hver gang.

Varmt

Hva var det man skulle ha sagt noe om? Denne gangen?

Dag 1.

Det fine flyværet, kanskje, som svogeren min stadig snakker om? Han blir liksom fortsatt forundret, når et fly kommer over skylaget og sola skinner. Det skjer i dag også, og det vedvarer faktisk, helt til vi har landet. Det er varmt der, enda varmere enn i Hammerfest (og da er det skikkelig varmt altså, for vi har jo hatt det varmt i det siste, grillsesongen er jo pinadø igang).

Varmen i Hammerfest sees kanskje ikke alltid på gradestokken, men, kan for eksempel sees i form av Mosaikk-konserten i Ole Olsen-salen, og den kan sees i form av rekordstort oppmøte i årets Første mai-tog. 

Konserten fikk jeg dessverre ikke med meg, men ryktene sier at den var både spektakulær og vakker, samt at den formidlet mye varme.

På selve Første mai var det overskyet da toget gikk, men det var flott å være en del av det, og det var helt supert at komiteen hadde bestemt at man skulle spille for streikevakter ved hotellene i byen. Ikke minst var det supert å se hvor mange som stilte seg bak parolene som gjelder rutebåtsaken. 

Kanskje aller mest rørende og varmende var det da hele foajeen på AKS reiste seg for Ann-Kristin Kvalsvik etter hennes appell i denne sakens anledning.

Så vi noen fra Odins soldater? Ikke i det hele tatt! 

Istedenfor fikk vi gode appeller om og fra Palestina. 

Vi fikk også gode appeller fra garvede stortingspolitikere, som stort sett var befriende enige (selvom vi merket oss at AP-representanten ønsket seg kobber fra Repparfjord).

For en som ikke har gått i mai-tog på ganske så mange år, var dette litt av et eh… comeback. Første mai er dagen for solidaritet, og det ble vist på en forbilledlig måte (ikke for det, det ble sikkert vist på en forbilledlig måte i fjor også). Sola var med oss, selvom vi ikke kom oss over skyene.

Jeg synes at vi skal verne om dager som Første mai, og jeg synes at vi skal la innholdet for dagen være som det har vært; det er en dag for solidaritet med arbeidsfolk og undertrykte i alle land, enkelt og greit. Listige Listhaug og hennes like kan egentlig holde seg unna.

Vi ser nå for tiden at noen merkedager er på vei til å forandre innhold: Åttende mai, som tidligere har vært en feiring av frigjøringen av Norge i 1945, er nå på vei til å bli en dag hvor man feirer de som har vært i krigen for Norge (Norge har deltatt i åtte kriger siden 1990, noen av dem med forferdelige konsekvenser for verdensfreden). Frigjøringsdagen kan fort bli en legitimerende krigshisserdag. Det er ikke bra  for noen. 

Dag 2.

Den yngste i familien hilser god morgen. 

Det er relativt seint (klokka har passert 07.00). 

Vi har sovet godt. 

Gårsdagens lange reise, med opptil flere befordringsmiddel, var krevende for oss begge.

Men, utsovede og fornøyde kan vi konstatere at gradestokken kommer til å bikke tjue grader før klokka åtte. 

Sola stråler.

Det dirrer fint i det godt utsprungne løvet.

Dagene som vi skal ha sørpå begynner på aller beste måte.

Man kan bli lyrisk av mindre, selvom vi vet at «Miljødirektoratet» også her har anbefalt avfallsdeponi rett over fjorden. Dette er attpåtil et deponi som skal samle inn giftig avfall fra andre land.

Æsj, i dag orker man ikke å tenke på slikt

Det er sola som lager vær og vind;  storm og stille, så og si.

Det kan dog være greit å vite at man må over skyene for å for være garantert solskinn. 

Det kan ei heller være natt.

Kjære midnattssol, du er et herlig gjensyn.

Mediet er innholdet.

Tja, hva var det man skulle ha skrevet om? Denne gangen?

En mulighet ville selvfølgelig vært FDs dekning av det som skjer i fylkeskommunen; at avisen i helgen hentet inn kommunikasjonsrådgiver Jarle Aabø til å uttale seg i saken. 

Samtidig dukket mannens navn opp i Dagbladets Magasinet, hvor det ble fortalt at han en gang la ut et bilde av Kari Jaquesson, hvor nesen hennes ble erstattet med en erigert penis. 

Men altså, til FD fortalte han at «Det er noe alvorlig galt i Finnmark» (og på fd.no var det, forunderlig nok, gratis å klikke seg inn på nettopp denne linken).

Hvis man sjekker aaboco.no, kommer det opp at man der i gården tilbyr hjelp til både politisk kommunikasjon, krisehåndtering, redaksjonell omtale, omdømmeforvaltning, medietrening og strategier. Det er nesten så man tar seg i å spekulere i om Aabø fakturerer FD for sine uttalelser der.

Men, det var jo ikke dette man skulle skrive om. 

Bruke tid på slikt, da gitt.

Så, det man egentlig skulle ha skrevet om denne gangen, var vel været?

Det er jo så fint om dagen, og alltid like fint på denne tiden av året? 

I løpet av en uke har jeg kjørt til Kautokeino en gang, og til Alta to ganger, og det er makeløst, rett og slett, å kjøre bil over fjellet eller vidda, i klart og kaldt vintervær.

Det er så gretne halvgamle gubber (nesten) blir lyriske. 

Når man kommer frem, blir stemningen til og med bevart, da man blir møtt av hyggelige mennesker som har gledet seg til besøket!

I Kautokeino ble jeg minnet på at det straks er 30 år siden jeg satte meg på sjanseflyet (etter å fått tilbudet kvelden før; nattoget fra Hamar var første befordringsmiddel) for å spille i den nå revne Plasthallen deres. Det var i april 1986, og jeg var altså, ehh, nesten 20 år gammel. Bandet het Sanctuary, og det heter det fortsatt. 

20 år senere bosatte jeg meg i Finnmark, og 10 år etter det kan jeg, med hånda på hjertet, si at jeg har spilt så og si over alt i dette fylket, til og med på Loppa øy, Skjånes og Kjølnes fyr. 

I løpet av disse ti årene har jeg ikke på noe tidspunkt tenkt at «noe er alvorlig galt i Finnmark».

Dog har jeg av og til tenkt at «man får ikke alltid de politikerne man fortjener». Eller, for å ta den lenger; «man får ikke den pressen man fortjener». Det gjelder faktisk over hele fjøla: fra det største til det minste landet, fra den største til den minste redaksjonen. 

Til den minste lille møkkagraver.
Dog; jeg er ganske sikker på at ordet «møkkagraver», eller «gravende journalist» har en annen valør nå enn for bare noen få år siden. Hvis man lurer på om jeg har rett, er medieprofessor Sigurd Allerns bok «Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen, (oktober 1988)» å anbefale. 

Enkelte journalister som i dag kaller seg «gravende», viser etter min mening forakt for sin egen stands historie. 

Det er trist.

Marshall Macluhan sa for mer enn femti år siden at det er selvet mediet som er innholdet («the medium is the message»). Om man ikke skjønte hva han mente den gang, skjønner man det nå; mediebedrifter snakker stort sett om seg selv, eller med hverandre (pluss at de driver litt med sensasjoner og sport). Det er fordummende, og lite hensiktsmessig for leserne (som jo helst skal bli opplyste, og eventuelt klokere).

Det er min oppriktige mening at media må slutte med dette, samt at de i må slutte å bruke hverandre som sannhetsvitner. Alle journalister vet det. Det gjør også de som har vært journalister, som i dag driver i kommunikasjonsbransjen.

PS Rolvsøy og Ingøy er upløyd mark. Noe er fortsatt ugjort.

Godt nyttår, for pokker!

Desember 2015.

Jaja, året som gikk var vel egentlig helt fint? 

Selvom Hellas gikk til hundene, samt at hundene trakk i svarte skjorter.

Nå er det snart stuerent å være rasist, nettavisenes kommentarfelter viser at skyggesiden har blitt svart, Robert Eriksson har blitt arbeidsledig, den nye kulturministeren vil ordne opp i problemstillingen med søndagsåpne butikker, Kristin Clemet ljuger så det griner, Tyrkia (NATO-alliert og wannabe EU-medlem) kjøper og selger IS-olje, Tjommi Berg blir statssekretær under minister Per Sandtjommiberg, Altaposten holder koken som en skikkelig dårlig avis, de blåblå har begynt å lukte skikkelig på privatisering av NRK (godt hjulpet av furtne aviser som ikke har fulgt med i timen), Kringkastingsrådet oppfordrer til og med til mer høyreorientert satire i samme kanal.

Er det bare sorgen?

AP kjører bulldoser i Hammerfest, MDG er udugelige, snøen laver ned og vi må holde ut med JernErna i nesten to år til. Dog, får de tatt knekken på NRK, blir det kanskje 6 år, og da har Tjommi Berg kanskje rukket å bli minister by himself, og Sandtjommiberg har kanskje blitt forsvarsminister; hva pokker vet vi? 

Tja, det sies at Paris 2015 ikke gjorde vondt bedre, i alle fall.

Og NUSSIR, hva annet kan man mene enn at eventuell gruvedrift i regi av NUSSIR i Kvalsund ikke er noe mindre enn en miljømessig katastrofe! Sytten lass i timen, rett i fjorden, døgnet rundt i tretti år. 

Hei, glade laks!

Hvor mange skal eventuelt få jobb der, mon tro? Det snakkes om at man må beholde i fylket den kompetansen man har i Kirkenes, og jeg lurer på hva det egentlig betyr? Hadde man drevet gruva på avtalt vis, ville det vært arbeid for folk i Kirkenes i lang tid. 

Hvor mange penger og hvor mye kompetanse dro til Australia, mon tro? 

Hei, vent, den kompetansen vil vi kanskje ikke ha?

Den gjenværende kompetansen, arbeidsfolket, skal den sendes til Kvalsund nå da, som en gjeng med leilendinger? Skal de bygge hus, få hytte i Hammerfest, redde skolene med alle barna sine?

Eller, skal de bo i brakker på hverdagene, for så å ta med seg skattekompetansen hjem til Kirkenes i helgene?

Dette blir himla stygt, og det får meg til å tenke på hva noen i nær familie formulerte: «Menn med ekte baller dumper ikke tungmetaller».

Burde det ikke finnes noe positivt å si om året som har gått?

Jo,  for pokker, det er ikke bare svart. 

Man har for eksempel en innvandringstjeneste her i byen som gjør veldig godt arbeid, selvom de sikkert er sosialister, hele hurven. De styrer godhetstyranniet, for pokker! 

Listige Listhaug skal nok få det bort, fra sin nye grensepost. Er det noe vi virkelig ikke trenger, så er det et godhetstyranni.

Hva slags tyranni bør vi gå for da?

Her jeg sitter, på Barbados, med en øl i neven (og en fordømt høylydt karaokebar i nærheten), tenker jeg at verden sannelig har fått kjørt seg i året som gikk. 

2015 var ikke bra, og det hevdes at 2016 skal bli verre, til og med her nord i verret. 

Det kan bli slitsomt.

Storm og stille.

Januar 2016.

Nå sitter jeg på Fuglenes, med en kopp kaffe i neven. Den er skikkelig god.
Middagen (med dessert) var også god.
Tidligere i dag hadde jeg en fornemmelse av at sola skinte, himmelen var i alle fall lovende.
Dog er det kaldt, og det er sykdom i huset.

Siden det fortsatt er et nytt år, kan det jo være på sin plass og sitere en gammal suring, som i 1969 var en ganske glad gutt. Diktet jeg tenker på, heter til og med Nyttårsdiktet (nærmest reprise), og det avsluttes slik: 

«DET ER HÅPLØST, OG VI GIR OSS IKKE»

Godt nyttår, dere, og la oss nå for pokker være snille mot hverandre!